Lost Dogs (Rarities & B-Sides) – Kun for spesielt interesserte
Undertegnede er en av dem som mistet litt av interessen for Pearl Jam mot slutten av nittitallet. De senere albumene er ikke like «måha» som Ten, Vs. og Vitalogy, alle kjemper på hver sin måte.
Når Pearl Jam nå er ute med en dobbel samler bestående av B-sidespor og sjeldne opptak oppleves en viss spenning. Har de gamle grungemesterne noe stort å fare med for gamle fans? Eller er det bare plassfyll for å fylle bankkontoen?
Lost Dogs består av hele tredve mer eller mindre ukjente bidrag fra Pearl Jams store backkatalog, og teller alt fra fanklubbens julegaver til sine medlemmer til sanger på en samler utgitt til inntekt for surfere. Mesteparten er dog B-sider hentet fra seattlerockernes singler.
Nivået på lignende samlere er ofte ujevnt. Lost Dogs er slettes ikke noe untak i så måte. Dog spores mye kvalitet på disse to diskene – både blant de gamle grungelåtene og de nyere rett fram rocksangene. Spesielt må nevnes Sad, Down, Yellow Ledbetter, Last Kiss og Black, Red, Yellow.
Lost Dogs inneholder også av en rekke svake spor. Men mest av alt består samlingen av ordinære låter som er helt på det jevne – låter som ikke helt nådde opp til å få plass på sine respektive singlers album, og det med god grunn.
En del av raritetene trekker imidlertid helhetsinntrykket opp en del. Særlig morsomt er det med de fire «julegavelåtene» som ikke akkurat er hverdagskost i butikken. Ellers er det jo spennende å få fylt hullene der de respektive CD-singlene ikke er å få tak i lenger.
Dette er først og fremst kun et must for de som har en helt spesiell plass i hjertet for Pearl Jam. De vil nok kose seg i to timer og lese bandets kommentarer til hver låt med store øyne. Denne anmelder er ikke blant disse, og mange befinner seg sannsynligvis i samme bås i 2003.
Lost Dogs er heller ingen komplett samling. Hvor i alle dager er for eksempel låtene fra Singles-soundtracket; State Of Love And Trust og Breathe. To av deres definitivt bedre låter som virkelig kunne gjort denne samleplaten bedre. EP-en Merkinball er heller ikke representert, noe som virkelig er synd.
Men for all del; her finnes øyeblikk som virkelig varmer. Pearl Jams B-sidelåter overgår hvem som helst av klonene som i dag prøver å spille grungelignende saker, som i tillegg forsøker å kopiere Eddie Vedders stemme.
Lost Dogs er utvilsomt et album for Pearl Jams mest indikerte tilhengere, og egentlig ikke flere enn det. Har du derimot aldri likt dette bandet, er det bare å styre unna. For denne platen er ikke rett sted å begynne, og er dessuten enda mer uinteressant enn gruppens tidligere utgivelser.
