Show Me Your Tears – Ikke glem Frank Black!
Denne anmelderen må rett og slett krype til korset og innrømme at de siste 8-9 årene av Frank Blacks solokarriere har gått hus forbi. Hans to første utgivelser etter at Pixies pakket sammen fikk jeg riktignok med meg, men etter Teenager of the Year fra 1994 har jeg bare aldri kommet så langt som til å plukke opp en av mannens etter hvert utallige utgivelser. Forholdet til Frank Black har gjennom disse årene bestått i sporadisk mimring til de klassiske Pixies-skivene fra sist på åttitallet.
Med Show Me Your Tears får jeg derfor en mistanke om at jeg kan ha gått glipp av noe likevel, for dette er rett og slett veldig bra. Ikke vet jeg om Frank Black har gitt ut så sterke soloalbum hele tiden, eller om dette er et slags kunstnerisk comeback. Et sterkt album er det uansett.
Show Me Your Tears består av 13 sterke sanger, brorparten med et klart americana-/countrypreg. På Everything Is New høres det rett og slett ut som Frank Black legger inn søknad om å overta Tom Pettys plass i Travelling Wilburys, mens My Favorite Kiss er to minutter dempet countrymagi. Horrible Day og Goodbye Lorraine bringer på sin side tankene til Uncle Tupelo og Jayhawks i glansdagene, med vokalharmoni og steelgitar.
Men det er fortsatt mulig å finne arven etter Pixies i Frank Blacks sanger. Det beste eksempelet på dette albumet er Massif Centrale, som drives fram av en suggerende basslinje mens Black leker seg med ulike vokalstiler. Absolutt et av høydepunktene på et album som minner oss om at vi ikke må glemme Frank Black enda.
