PopArt – The Hits – Kunstnerisk kvalitetspop i discodrakt

Når alt kommer til alt er det kanskje på sin plass å avsløre at ikke alt Pet Shop Boys har levert gjennom sin lange karriere er like interessant. Spesielt lider enkelte av de typiske svulstige åttitallsarrangementene av dette, noe som kommer spesielt til overflaten i coverlåtene Go West (Village People) og leflingen med U2s Where The Streets Have No Name, som i Pet Shop Boys’ drakt er koblet med – av alt – klissklassikeren I Can’t Take My Eyes Off You. Men ser vi bort fra disse to feilgrepene, samt de ovennevnte arrangementsklisjeene, er det svært lite å trekke for på denne samlingen.

Neil Tennant og Chris Lowe i Pet Shop Boys har opp gjennom historien vist seg som Storbritannias kanskje aller kyndigste popsnekrere. Dersom alle de svulstige arrangementene fjernes, og man forestiller seg låtene kledd i mer akustisk tapning, så kommer kvaliteten i dette låtmateriale virkelig til overflaten. Og om The Beach Boys var sekstitallets stødigste låtsmeder på dette feltet, ja da er det ikke vanskelig å påberope nettopp Pet Shop Boys en tilsvarende ære for de siste to tiårene.

Duoen som påbegynte sin platekarriere med singelen West End Girls så tidlig som i 1984, var den gang tydelig inspirert av den italienske discoscenen som til en viss grad dominerte markedet på første halvdel av åttitallet. Det skulle likevel ta to år før bandet fikk innpass på hitlistene – og det nettopp med en nyinnspilling av denne singelen. Deretter fulgte debutalbumet Please, og markerte begynnelsen på en imponerende karriere basert på et lettfattelig poputtrykk, og med særlig status som homseikon. PopArt – The Hits inkluderer de fleste av duoens singler siden den gang, inkludert to nye spor; Miracles og Flamboyant, som ikke viker for noe av det beste de to discohodene har levert.

Fire av låtene her har vært innom førsteplassen på de britiske singellistene; West End Girls, It’s A Sin, Always On My Mind og Heart (alle i perioden 1986-88). De resterende – hvis vi ser bort fra de to nye innslagene – har alle vært topp 20-hits for Pet Shop Boys, hvilket også markerer en like suksessfylt som lang platekarriere for gutta.

Det mest imponerende er likevel den jevnt over høye kvaliteten dette låtmaterialet er i besittelse av. Til tross for at enkelte bidrag lider av den nevnte åttitallsproduksjonen, og at duoen godt kunne holdt seg fra fristelsen av å forsøke å bli «det nye Village People» (som i tilfellet New York City Boy fra 1999), er dette solide saker. En rekke av sporene hevder seg spesielt, og det er ikke vanskelig å klassikerstemple perler som Love Comes Quickly, Domino Dancing, Before, Suburbia, Left To My Own Devices, I Don’t Know What You Want But I Can’t Give It Anymore, Being Boring, So Hard, Opportunities (Let’s Make Lots Of Money), Rent og sist, men ikke minst; West End Girls.

Samlingen er delt inn i to kategorier, henholdsvis navngitt som Pop og Art. Den første disken (Pop) inneholder gruppens mest markante og erketypiske hitlåter, mens den andre (Art) viser flere interessante sider av duoen, og står derfor tilbake med det beste utvalget.

PopArt – The Hitser oppsummert en komplett og stødig samling discolåter fra en epoke fjernt fra sjangerens glansdager, men som på samme tid fungerer som tilnærmet perfekt popmusikk for en hel generasjon.