Get Born – Røtter i fortiden, føtter i nåtiden
I en tid der kommersiell suksess er viktigere enn musikalsk kvalitet, er det hyggelig å se at det finnes et og annet band som går sine egne veier. Jet er et slikt band. De presenterer ekte klassisk rock med klare henvisninger til de virkelige klassikerne.
Get Born er en plate som plukker opp tråden der Rolling Stones og Beatles slapp. Med røttene godt plantet i syttitallet, presenterer de en moderne versjon av en klassisk stil som de fleste hinter til, men som ingen virkelig klarer å gjøre til sin egen. Før nå.
Get Born er en solid rekke låter som spenner seg fra harde og fengende rock som Last Chance, Are You Gonna Be My Girl, Roll Over D.J. og Cold Hard Bitch til myke ballader som vekker minner om McCartney og Lennon i Look What You’ve Done og Come Around Again. Jet stiller seg i rekken av band som prøver å ta den klassiske rocken et steg videre og bygger fritt på bedriftene til The Back Crowes, Reef og tidlig Lenny Kravitz.
Men der de andre gruppene nærmest blåkopierte stiluttrykket og lydbildet til fordums storheter, har Jet et mer respektfult forhold til originalene. De henter inspirasjon fra country og folk som fra de gamle rockerne, og søker mer inn mot kjernen av musikken. Resultatet er et mer melodisk og mer voksent uttrykk som vil finne grobunn hos nye fans såvel som den eldre garde. For gamle Stones- og Beatles-fans, er Jet et nytt kapittel som tar en ny vending et sted på midten av syttitallet.
Produksjonsmessig er Get Born et album som både respekterer forgjengerne og tilfører sjangeren noe nytt. Den klassiske lyden av Fender Jazzman-bassen, rungende trommer, Vox-forsterkere og komprimerte vokaler, gir samlet plata et preg av å være tatt ut av en annen tid. Kombinert med en moderne produksjon, større og kraftigere lyd, og bedre mastring, blir Jet en slags larger-than-life-utgave av klassikerne: Altså: Tight, hardt og rått. Med fantastisk lyd.
Bandet har gjort et stort poeng av å beskrive seg selv som ”ekte” rockere. De skryter hemningsløst om drikking, groupiesex, slåssing, og om alt annet som ble forbundet med rock i gamle dager. Noen sier det er vanskelig å tro på denne gjengen når de messer om kjærlighet og tilgivelse, mens de på samme tid skryter av å ha nye jenter på rommet hver eneste kveld. Akkurat som om fordums storheter som Mick Jagger var puritansk og monogam?
Jet har fått kritikk for dårlig oppførsel, og noen hevder sågar at det hele er et skuespill designet for å vinne oppmerksomhet rundt dem. Hvilket forsåvidt også er helt greit. Musikken de spiller er rå og brutal, og henviser til en era da denne typen oppførsel var forventet av musikere. På et eller annet tidspunkt kan vi spørre oss selv om hvor politisk korrekte band egentlig behøver å være? Jet har en energi og en spilleglede man må lete lenge etter, og mye av dette skyldes nok at de slipper alle hemninger og kjører på uten å tenke på konsekvensene.
Når alt er sagt koker det hele ned til en ubestridelig sannhet: Jet leverer varene. Løp og kjøp.
