War All The Time – Ikke akkurat overfladisk

Thursday passer godt inn i den musikalske referanserammen for unge amerikanere for tiden. Med ekstremt ærlige tekster om følelsesmessige sterke temaer og et post-hardcore uttrykk som river i musklene.

I en sjanger som ofte blir referert til som «screamo», opererer bandet med en klar dynamikk mellom Geoff Ricklys «vanlige» sang og hjerteskjærende skrik, der mye av den samme dynamikken også gjelder i bruken av arrangement. Det er en klar melodiøsitet tilstede og det hele blir ofte tatt ned i decibel. Men Thursday smeller for det meste til med energiske gitarer, harde trommer og en veldig groove.

For mange vil nok Thursday bære hjertet i overkant mye utenpå skjorta. Men det er også samtidig her mye av det som virker tiltrekkende ved dem ligger. War All The Time sitter midt i trynet på deg om du vil eller ikke, og nekter å gi seg med det første. Du må bare beundre dem for å ta seg selv så forbaska seriøst.

Det er ikke spor av ironi eller tullball i en linje som «We’ll douse ourselves in gasoline and hang our bodies from the lampposts». Og det er på mange vis fint å oppleve, med tanke på alle de overfladiske rockebandene der ute.

Du skal ikke se bort i fra at Thursday er et klassisk hat/elsk band, for man må kunne takle den seriøse entusiasmen til bandet for å få godfoten. Men i undertegnedes ører er gruppa uansett et lite håp for amerikansk alternativ musikk, i og med at de nettopp er så bånn ærlige og uvillige til å bløtlegge lydbildet sitt. Samme om de er plukket opp av et stort selskap som Island eller ikke.

De er fryktelige populære, ja, men det er et godt tegn. At unge folk tar inn over seg ærlig musikk i stedet for å velge seg pappfigurer på MTV kan umulig være en dårlig ting. War All The Time er en veldig god måte å ta tempen på emo/post-hardcoren. Og den tilsier at det står bra til i den gården.