Folklore – Nasal myte

Nelly Furtado er en av de artistene det er umulig å komme seg unna. Vi husker alle singlene som ble pøst ut over eteren som syre i ørene på lytterne for to år siden. Med ett ble luften fylt av Furtados ubehagelig nasale gnålestemme, og sanger som I’m Like A Bird, Shit On The Radio (Remember The Days) og den forferdelige Turn Off The Light ble festet med superlim i det kollektive minnet.

Så, etter det som virket som en evighet, døde hypen hen, og vi trodde vi var kvitt henne. Men nei da. Nå er Nelly tilbake med en ny samling nasale krumspring og klistrete liksometniske hip hop-sanger. Plata heter Folklore og bør skys som pesten. Den eneste måten vi kan bli kvitt dette makkverket på, er ved å overse det fullstendig.

Nelly Furtado har alt som skal til for å bli en yndling i musikkbransjen. Hun er en visuell etnisk minoritet, halvt portugisisk og halvt kanadisk som hun er. Hun skriver og produserer sine egne sanger, er en ung mor har den rette attityden. Det er bare ett lite problem: Når hun synger høres det ut som noen har byttet ut stemmebåndene hennes med en kazoo. Derfor blir Folklore som å høre på åpningsstrofen til Knudsen og Ludvigsens Juba Juba med groovy hip hop-beats i bakgrunnen. Og det i en hel time. Med andre ord, uutholdelig.

I tillegg kommer hennes krampeaktig kule fremtreden, som mest av alt minner om en liten unge som prøver å oppføre seg som en gangsterrapper. Kombinerer man det hele med damas desperate forsøk på å legitimere etnisiteten sin ved å spe på med portugisiske strofer og samarbeider med etniske artister som The Kroonos Quartet, Caetano Veloso og Jarvis Church (sistnevnte på en sang som avsluttes med en teit og kokett latterkule), er det fullstendig uforståelig at plateselskapet lot plata gå gjennom sensuren. Det hele virker med andre ord både påtvunget og ubehagelig, for ikke å si fullstendig unødvendig.

Men la det være sagt: Dersom det ikke var for Nelly Furtados opptreden, kunne faktisk denne utgivelsen ha blitt både interessant og behagelig å høre på. Musikken er i utgangspunktet spennende flerkulturell, groovy og spenner seg over et vidt spekter som veksler mellom tradisjonell folkrock til Röyksopp-aktig elektronika. Så er da også de aller fleste av sangene skrevet av produsentene Track & Field (i hip-hop verdenen betyr gjerne betegnelsen produsert at de står for musikken mens artisten står for tekster og fremføring). Uheldigvis ligger Furtados nasale kazoostemme som et klamt teppe over det hele og gjør plata til et begredelig makkverk som kun egner seg som ølbrikke.

Nelly Furtado bør ties i senk. Jo før, dess bedre…