Unearthed – Årets fem beste på ett brett
Likevel er det ikke først og fremst profittpotensialet man tenker på når stemmen til Johnny Cash buldrer ut i rommet og ordene hans roper fra tekstheftet som følger med. Unearthed er utvilsomt et kjærlighetsfylt dokument over det siste tiåret i denne kjempens liv, og fortjener derfor utvilsomt sin plass i alle platesamlinger med respekt for seg selv.
Det hele starter ærbødig og nakent i den hundre sider tykke boken som følger med verket. “In 1993, a meeting took place in the dressing room of an Orange Country, California, theatre between a 61-year country music legend from Arkansas and a 30-year old rock and rap producer from New York”. Dette omtalte møtet markerer starten på et samarbeid som, på tross av hardt rammende sykdom, skulle resultere i fire album med noen av de sterkeste prestasjonene fra Cash gjennom tidene.
I det de i fjor påbegynte arbeidet på det som skulle bli det femte albumet i American-serien, ble Johnny Cash og Rick Rubin enige om å gi ut en boks med det materialet fra disse opptakene som til nå ikke har vært offentliggjort. Selv om vi dessverre ikke får flere album fra mannen i svart, er det heller ikke noe tap å få dette utrolige verket med tidligere ikke-utgitt materiale. For her spores ingen tegn til kjedelige versjoner eller til bidrag som ikke har vært gode nok til å komme med på de ordinære albumene.Ei heller til sorten anonyme B-sider. Dette materialet kan derimot karakteriseres som en glede, tristesse, ettertanke- og ikke minst stor poesi. Her får vi et innblikk i menneskets sarte sjel.
Det kan virke som om det var skjebnen som hadde en finger med i spillet når Johnny Cash og Rick Rubin møtte hverandre første gang. For det er ingen hemmelighet at mannen i svart fikk en ny vår da han havnet i stallen til American Records. Rubin hadde før det unike samarbeidet med Johnny Cash ble realisert, gjennom flere år produsert, eller vært selskapssjef for band som The Jayhawks, Red Hot Chili Peppers og Public Enemy. På samme tid har det hele tiden vært uklart om det skulle kunne komme særlig mange utgivelser med denne unike duoen bak rattet. Helsen til Cash har som kjent har gått i bølger gjennom det siste tiåret. Men på plate låter han alltid like solid, og sterk som en vill bison på den mytiske prærien fra fortidens ville vest.
Unearthed er en nærmest feilfri samling. Fra man får den i handa i platebutikken til den ligger åpnet og velbrukt foran stereoanlegget om flere år, vil boksen høyst sannsynlig fremdeles være et stempel på det som skiller legenders tidløshet fra kommersialismens sekundtikking.
Det hadde vært lett å lete frem arkiverte innspillinger og gitt ut det materialet for å tjene en pen slump på mannens bortgang. Slik oppførsel er langt fra ukjent i den grumsete musikkindustrien. Men det er heldigvis ikke tilfellet her. Fra detaljene i omslag og layout, fra åpningstonene i første låt på plate nummer én til den siste låta på den femte disken er ferdigspilt, føles det endelige resultatet som et majestetisk verk. Det høres kanskje pompøst ut å bruse ut med slike utsagn, men noen ganger – som her – føles det likevel riktig.
La boksen hvile litt i hånden før du åpner den og spretter plasten som boksen er pakket i. Tyngden som merkes er ikke bare papp, disker og blekk. For her gis også en viktig del av musikkhistorien – et liv fødes, så rikt på opplevelser at det nesten virker ufattbart.
Omslaget er svart og ærbødig, med en tynn remse snapshots av mannen selv. I svart/hvitt. Fra baksetet i en bil. Når han sitter i alene i scenelyset. Alene med gitaren. Tittelen er kort: Unearthed. En tittel det ikke er mulig å overgå. Med ett ord er Johnny Cash fanget inn på en høyst treffende måte. Unearthed betyr ikke bare at han nå ikke lenger er av denne jord, men også at sangene som er gjengitt på innsiden av omslaget både er av jord og samtidig urørt av klodens sesonger. Med andre ord: Manifestasjoner av ren tidløshet.
Boksen består videre av to deler, Unearthed Music og Unearthed Text. Før vi ser nærmere på sakens kjerne, musikken, er det naturlig å se litt på teksten som følger platene. Veteranjournalisten Sylvie Simmons fra Mojo har skrevet en virkelig og levende fortelling fra Cash’ arbeid med Rubin, og de fire strålende platene han rakk å gi ut i American-serien. I tillegg går hovedpersonen gjennom boksens ikke utgitte spor sammen med flere av de innvidde. Eksempelvis snakker både Cash, Rubin og Nick Cave ut om innspillingen av folkstandarden Cindy. For øvrig er dette en åpenhjertig vinkling på en utgivelsestype som oftest fortoner seg som statisk og kronologisk.
Unearthed består av i alt 68 sanger servert med lavmælt magi. Fremført av en av de største låttolkerne verden har sett, og spilt inn av en produsent med stålklar visjon og sikker hånd. Det er nesten ikke mulig trå feil med et slikt lag i arbeid, men likevel melder frykten seg underveis. Tvilen på at alt ikke kan være like bra; noen ganger må da også denne kjempen trå feil. Cash har, tross alle godord, bommet flere ganger opp gjennom sin lange karriere.
Men etter møtet i Orange County har musikken holdt atmosfæriske kvaliteter. Det er heldigvis heller ikke mye som er feil her. Resultate blir kanskje ikke utelukkende originalt eller nyskapende, men Johnny Cash har likevel de beste kortene på hånda. På samme måte som magikerne som bruker sine beste triks til publikums forbløffede gisp kveld etter kveld uten å bli avslørt, makter vår mann å skape elektriske spenninger ut av fortellinger som er fortalt utallige ganger tidligere. Det spiller ingen rolle om de musikalske bidragene er skrevet av Cash selv eller av bestefar A.P. Carter eller av Nine Inch Nails’ Trent Reznor. Johnny Cash har alltid vært i stand til å tilføre sangene nye dimensjoner, og han klarte omtrent uten unntak å gjøre dem til sine egne.
Musikken som utgjør CD-samlingen er delt inn i fem deler, og faller på en måte inn i noen av de samme kategoriene som treenigheten som ble gitt ut for en tid tilbake som tok for seg de tre viktigste temaene i hans låtkatalog; Gud, kjærlighet og drap. På Unearthed har hver disk fått sin egen tittel som indirekte beskriver tematikken av innholdet på platene. I tillegg til en egen disk med noen av de beste sporene hentet fra de fire opprinnelige platene han rakk å gi ut i American-serien, er de øvrige delt inn i følgende titulering: Who’s Gonna Cry, Trouble In Mind, Redemption Songs og den selvforklarende My Mother’s Hymn Book.
Det er nesten skremmende å høre stemmen til Johnny Cash knitre og buldre seg ut av høyttalerne. Mannen er bygget av den stoltheten som kun erfaring og livets hindre kan gi en sjel. De legendene som dør unge har ikke denne styrken, for de brant kanskje ut for tidlig. Tilsvarende møter med problemer som i sin tid eksempelvis knakk storheter som Hendrix, Cobain, Holiday og Kerouac, klarte ikke ødelegge kjempen fra Arkansas. Med kjærlighet fra familie, venner, og ikke minst fra enestående June Carter Cash (Johnny Cash’ kone, red.anm.) reiste han seg alltid og tok fatt på livets videre vei. Og nettopp denne levnaden kan høres i omtrent hver eneste stavelse, i hvert eneste ord han la over sine lepper.
Den første disken åpner med Long Black Veil, en låt Johnny Cash spilte i over tredve år. Den enslige kassegitaren og den mørke stemmen, som denne versjonen er basert på, gjør låta sort som natten. Han griper tak i kjærlighet og hjertesorg på en måte som få andre er i stand til. Og støttet av Rubins nakne produksjon, blir denne som de øvrige sangene mer intime og kommer sånn sett nærmere lytteren. Ordene er tidvis harde, men det ligger lidenskap rett bak hver enkelt stavelse. Som eksempelvis I tilfellet Two Timin’ Woman: ”If I ever find her / Gonna chain her to the floor / And tell her, now sit there woman / You ain’t leavin’ no more”. I ett av de andre bidragene pakker han bort gitaren, og sitter kun igjen med den store stemmen. Book Review er rett og slett et opptak av Johnny Cash som forteller produsent Rick Rubin om hva han synes om en upublisert bok av Kahlil Gibran, mannen bak Profeten. Resultatet av samtalen blir et grovkornet portrett av stemmen til Cash når han lar sangen hvile.
Men slett ikke alle disse opptakene ble gjort med kun en gitar som akkopagnement til den mektige stemmen. En rekke andre sterke røster fikk audiens hos Cash i løpet av disse årene. Deriblant tidligere nevnte Nick Cave men også størrelser som Will Oldham, Joe Strummer og Willie Nelson, for å nevne noen av dem. Men av dem som har betydd mest for instrumenteringen i en del av opptakene er Tom Petty & The Heartbreakers. Selv uttaler Cash dette om deres medvirkning: ”They’re not on all the songs but they’re on a big part of them, and musically it was just fantastic. Everything cohesing. They’re a great band and I love them – even if Tom Petty did provoke my emu”.
På den andre disken i dette settet, toner det straks inn flere instrumenter som gjør seg gjeldende i låten Pochahontas. Disse mer kjøttfulle arrangementene blir likevel aldri overdådige, og tar heller aldri over for stemmen og stemningen som ellers regjerer på innspillingene. I stedet bygger de opp under hovedpersonens utføring. I tillegg tar folk som Red Hot Chili Peppers og Carl Perkins også tatt turen innom rillene. Og med slike folk bak spakene, går det meste bra.
Redemption Songs utgjør de mest sakrale delene av innholdet på boksen. I notatene nevner Cash at musikk alltid har vært til hjelp for ham til å slippe forbi de mørkeste timene i livet: ”I was invincible”. Disken åpner med den episke Singer Of Songs, og det er nesten ikke til å unngå at haka går i gulvet med et knas. Harde strenger og klangmørkt piano legger seg som fundament rundt stemmen med det resultat at nakkehårene synes å ville reise seg i ren respekt. Få minutter etter dette kommer frelsen tilbake, her gjennom en gnistrende versjon av Bob Marleys Redemption Song (som har gitt disken sitt navn). Med Joe Strummer i duett med Cash, gjør de sammen låta til noe Marley selv klart vil kunne nikke anerkjennende til fra sin grav. Det hele er utrolig mektig, og følelsen av å være i nærheten av guddommelig kraft sitter som spikret gjennom hele den tiden playknappen er trykket inn.
Den siste disken med ikke tidligere utgitt materiale, er Johnny Cash’ mest intime time fra tiden han var forbundet med American Records. Når han ble forespurt om å lage et album med gospel og kirkemusikk, gikk han rett til sin mors salmebok og fant de låtene han helst ville spille inn. Atter en gang står mannen og hans gitar alene tilbake: ”On that album I nailed it. That was me (…). I’m so glad I got that done”. Uten sangene han lærte av sin mor da han var en ung gutt på bomullsjordene i sørstatene, hadde han aldri kommet dit han endte opp til slutt. Disse bidragene har gått fra munn til munn gjennom generasjoner, og er uavhengig hudfarge og kulturelle grenser. I Shall Not Be Moved er eksempelvis en fortolkning av gospelstandarden We Shall Not Be Moved. Rasemusikken ble aldri segregert som de fremmedfiendtlige ville, og radioen kjente ingen grenser sier Cash: ”That’s not something i ever thought about”.
Den siste platen i dette boksssettet inneholder som nevnt de bidragene som de fleste kjenner fra før av – altså tidligere innslag fra platene i American-serien. Faktisk står kanskje denne disken tilbake som den minst interessante av de fem CD-ene da de fleste som nok kjøper denne disken kanskje allerede har flere av disse utgivelsene i platehyllen. Men det er tross dette likevel en glimrende oppsummering av det som har vært ute før. Og her har nok mange sine egne favoritter, selv kommer undertegnede ikke unna hans cover av Nick Caves Mercy Seat, Solitary Man eller den rent ut profetiske Hurt (Trent Reznor. Mange er kanskje skuffet over at det ikke er gjort plass til flere låter fra de offessielle utgivelsene, men slikt er umulig å påklage med en låtliste av dette kaliberet.
Unearthed er oppsummert en boks som fullbyrder opplevelsen – både for den svorne tilhenger av Johnny Cash og hans musikk og for den førstekjøpende. Med fire ikke tidligere utgitte disker, er det dessuten mengder å ta av for de som allerede har platene fra mannen i svart stående i platehyllen. For de som nå, først etter hans død, har oppdaget hvilken kulturskatten som Cash’ musikk tross alt er, er det en god og mektig inngangsport til katalogen fra en av de fremste gjennom hele musikkhistorien. Platene er godt satt sammen og inneholder ingen uferdige låtskisser, obskure spor eller sære singler. Unearthed er utelukkende en samling gode sanger som er ferdig skrevet og som like fullt kunne vært på hans mer ordinære albumutgivelser.
For dette testamentet er sanger til en hel verden. Takk, Johnny…
