A Natural Disaster – Pretensiøs, pompøs og vakker
Om Anathema lenge har sviktet metalrøttene, så skuffer de i alle fall ikke på ett punkt på sin nye utgivelse: Kvintetten fra Liverpool lager fortsatt den sørgeligste rockmusikken som kan kjøpes for penger. De går tydeligvis aldri lei av å stirre dypt ned i gulvet og messe bedrøvet om ting og tang som de føler de har bruk for, men som nå er gått tapt på trist vis.
Gutta gransker hodene sine som de reneste hobbypsykologer og leverer et musikalsk svevende resultat i form av A Natural Disaster. Platen er til tider nokså stillestående og velpolert og beveger seg i lydlandskaper som i alle fall er ment å virke suggererende og bevegende på lytteren. Det er de bare unntakskvis. Anathema er i dag blitt så blankpolert og full av synthstrykere at selv Kvinesdal antisatanistiske ungdomslag ville fått problemer med å finne uttrykk for ond vilje her.
Vokalist Vincent Cavanagh synger helt greit, men uten særlig myndighet, og det hele blir til tider vel nusselig og søtt. Men herrene skal ha for at de skrur opp hastighet og glød innimellom. Pulled Down At 2000 Meters A Second er et eksempel på en etterlengtet forløsning som fungerer på sitt bleke vis. Ellers går det riktig så bedagelig for seg i et landskap som ikke er så fjernt beslektet fra for eksempel Pink Floyd.
A Natural Disaster følger opp de senere års utgivelser med en plate som plasserer seg kvalitetsmessig midt på treet. Den er milevis unna bandets kunstneriske høydepunkter fra midten av 90-tallet. Det er med andre ord en plate som både er lett å ignorere, men også lett å leve seg inn i om man er i et spesielt humør. Er man tilfeldigvis på jakt etter en pretensiøs, pompøs og i grunnen ganske vakker plate å våkne opp til på en søndagsmorgen, så finnes det verre ting å bruke penger på enn dette her.