Uavhengige pophelter

Enon slapp sin første langspiller Believo! i 1998 på labelet SeeThru. Den gang var gruppen en kvartett, med litt annerledes besetning enn den nåværende. Medlemmene Toko Yasuda og Matt Scultz har kommet til etterpå og utgjør sammen med bandlederen, John Schmersal, gruppens tre medlemmer

Ikke førstevalget
Enon er unektelig et bra bandnavn. Kort og hipt, og forholdsvis lett å huske. Men hva betyr det egentlig? Trommis Schultz forklarer:
– Betydningen av navnet er åpent for diskusjon. Før vi fikk presse på musikken vår, fikk man all mulig rar informasjon når man søkte på Enon på nettet. Det vil si at søkeren endte opp med alt fra treff på gravemaskiner, til tekster om den lille byen med samme navn i Ohio (delstat i USA, red.anm.).

Selv om Enon er et fett navn på et band, var det faktisk ikke det som var førsteprioritet.
– John hadde egentlig sett seg ut et annet navn. Men plateselskapet satte foten ned ettersom navnet allerede var opptatt på den tiden. Det verste med det egentlig, er at det ikke er andre enn John som vet hvilket navn det var snakk om. Så for alt vi vet kan det hende et møkkaband som bærer det navnet nå, hevder Schultz mens han bøyer seg over bordet og ler intenst.

På sitt nye album Hocus Pocus flørter gruppen med en solid mengde musikalske stilarter. Via pop- og rock til psykedelia blir resultatet småklining med et nesten elektronisk lydbilde. Det er med andre ord ikke så lett å sette gruppen i noen musikalsk bås.
– Vi prøver bare å skape noe nytt. Det er for lett å bla opp i gamle utgaver av NME og gjøre det de gamle rockerne gjorde for tyve år siden. Alt for mange av bandene fra New York-scenen gjør for eksempel nettopp dét. De etteraper legendene, mens spiller de samme tolv låtene om og om igjen når de står på en scene. Også kommer de kommer sjeldent opp med noe nytt materiale på plate. Vi jobber annerledes…
– Vi spiller inn enn masse låter, og ønsker å komme med nytt materiale forholdsvis hyppig. Slik at fansen har noe å jobbe med, og ikke mister interessen for musikken vår.

Australia og Japan neste
Enon er nå i ferd med å avslutte sin europaturne for denne gang, og setter på nyåret snuten mot Japan og Australia.
– For oss er det utrolig morsomt å komme til disse landene, siden vi aldri har vært der før. Vi vet ikke helt om vi har noen stor fanbase der, men vi skal visstnok ha fått en del bra presse i Australia. Så det uansett blir spennende å se om det kommer noen for å høre oss.

Trioen er kjent for å være mye på veien, og for å spille i alle mulige utkanter. Blir de aldri lei?
– Selvfølgelig blir vi lei. Men vi forsøker alltid å gjøre vårt beste for å holde intensiteten oppe. Som i kveld spiller vi et sted vi et sted aldri har spilt før, og vi er fornøyde så lenge det dukker noen opp i det hele tatt. Akkurat som forhåpningene var i Praha, da vi gjorde vår kanskje beste konsert noensinne – i et bortgjemt konsertlokale under jorden.

Siden forrige langspiller High Society har altså bandet mistet ett medlem, og de er derfor nå en trio. Hva har dette egentlig betydd for utviklingen av gruppen?
– Vi er blitt mer dynamiske, noe som gjør at vi krangler mindre enn før. Det er akkurat som om det er mer plass i bandet, og det er lettere å komme til enighet om musikalske veivalg.

Når vi først var inne på veivalg, føltes det naturlig å forsette på et emne vi såvidt var inne på tidligere; den ”nye” rockbølgen.
– Vi er selvfølgelig glade for å se at noen grupper gjør det bra, og kan leve av musikken sin. Men i noen tilfeller blir resultatet mer et produkt enn musikk. Vi pleide å øve i det samme bygget som The Strokes, og har sett hverandre mye. Vi var på hils i heisen, for å si det på den måten. Det er derfor mange som spør oss om hvorfor det ikke har skjedd med oss, og som hvorfor ikke låtene våres spilles på radio hele tiden. Mye av årsaken ligger nok skjult i at vi holder til på et lite label uten egne budsjetter til promotering mot radio og TV.

Om livet på et lite label
For trioen holder til på kvalitetsetiketten Touch & Go, og trives veldig godt med det.
– Touch & Go har alltid vært vårt favorittlabel, og vi kan egentlig ikke se for oss å jobbe med et annet selskap. For når alt kommer til alt, og når status skal gjøres opp, setter de musikken i førersetet. Og altså ikke antall solgte plater. Dersom vi skulle gå over til et majorselskap, ville det med en gang blitt en spørsmål om pris; ”Hvor mye vil dere selge ungen deres for?”.

For det er akkurat det man kan risikere å gjøre når man hopper på fete platekontrakter, mener Enon; nemlig å selge barnet sitt:
-Det er mye bedre å ha kontroll over sine egne ting, og få lov gjøre det en selv vil synser Matt Scultz

Så når undertegnede fortalte om Kings Of Leon sitt lille kjekkasshow på John DEE her forleden, skottet det ikke på reaksjoner fra Enon-gutta:
– Mye av skyldene for dette må tillegges MTV. Etter at rock ble en del av deres profil, virker det som om plateselskapene er blitt mye mer er opptatte av å skape et produkt som selger fremfor å fokusere på kvaliteten på musikken som blir laget. De er jo helt like alle disse ”nye” gruppene. De har identiske sveiser, spiller lik musikk, og er egentlig bare halvgode kopier av band som var kreative på seksti og syttitallet!

Sjekk ut The Shins!
Så er det egentlig noen band som er verdt å sjekke ut, eller er det bare trash å spore i landet over dammen?
– De gruppene som er spennende hjemme nå (fremdeles i USA), er de som ikke legger seg på retrolinjen. Våre favoritter er kanskje band som Shesus, Chutes Too Narrow og The Shins. The Shins er signet på Sub Pop, og er etter vår mening et langt bedre band enn eksempelvis Hot Hot Heat sier de tre med begeistring i blikkene.
– Vi er derfor meget overrasket over at denne gruppen fremdeles er et ubeskrevet blad her til lands.

Enons konsert på Elm Street var for øvrig en herlig miks av strålende smart indiepop, kombinert med støyorkaner med vrengte gitarer og feedback som hovedingredienser. Akkurat slik de fremstår som et meget spennende alternativ på plate, klarte de langt på vei å overføre intensiteten til scene. Så å få med seg Enonved neste korsvei, enten du ser dem spille på et sted nær deg, eller om du bare kommer over dem i hyllen i platesjappa…