Mys – Kaizernes gamle klær

gnom (ja, med liten g) var et prosjekt frontet av duoen Janove Ottessen og Geir Zahl, som dro med seg et knippe musikanter for gjøre lydbildet fullstendig. I gnom-orkesteret er det bare kontrabassisten som ikke ble en del av det etter hvert så berømte Kaizers Orchestra.

Der Kaizers Orchestra satset tungt på formelen ompa-skramlerock, satset gnom på koselige duetter og popviser. Også ompatoner, med pumpeorgel og rar perkusjon, var en del av gnoms univers. Men gnom var et mer polert prosjekt enn Kaizers Orchestra. I 1998 var ikke rock’n’roll den gjennomgående nerva hos gnomene, snarere koselige, og til tider kjedelige, harmonier.

Riktignok har ikke Mys sluppet gjennom kvalititskontrollen uendret: Noe er trukket fra og noe er lagt til. Rekkefølgen på låtene og coverdesignet er også endret i forhold til originalutgaven. Disse endringene har gjort at opphavsmennene føler seg mer komfortable med plata i sin nåværende form enn hva de var med den opprinnelige utgaven.

Det grafiske designet på nyutgivelsen har et klart Kaizers-preg, og minner om coveret til EP-en Død Manns Tango. Det nye designet er uten tvil stiligere enn det opprinnelige, og det understrekes allerede ved designbruddet at dette ikke bare dreier seg om et nytt opplag av en gammel plate.

Gjengen sa en gang i et intervju at de som gjør seg interessante ved å hevde at de beste låtene er utelatt på nyutgivelsen, heller bør fordype seg i Postgirobygget. Undertegnede føler seg nesten litt truffet av dette, og ønsker å understreke at det følgende ikke blir sagt for å gjøre seg interessant: At Sjømannsvise ikke har fått plass på 2003-versjonen er eksempelvis en aldri så liten skuffelse da den låta egentlig er ganske kjekk. Ottesen og kompani har tydeligvis ikke vært fornøyde nok med denne litt gammelmodige låta til at de ønsket å gi den ut på ny. Kammerset er også tatt bort, et bidrag som det er lettere å forstå fraværet av. Men en særpreget låt som Vals Om En Mann Fortalt Av To Kviger som også er utelatt, hadde kanskje ikke ødelagt nyutgivelsen.

Fraværet av disse sterkt Tom Waits-inspirerte låtene, som sistnevnte og Sjømannsvise, gjør at den originale Mys-utgivelsen bør kunne snurre i platespilleren fortsatt for de få som er heldige nok til å ha et eksemplar av den. Og – de som skulle sette spesielt pris på de nevnte låtene – bør kanskje heller fordype seg i Tom Waits’ åttitallsplater framfor Postgirobygget.

Det er likevel ikke de beste låtene som er tatt bort. Toppunktene er fremdeles med, og her bør Hemmelig Beskjed og Sjakk spesielt trekkes fram som to favoritter. Begge er fengende (og Waits-infiserte) låter med et polert akustisk preg. Hemmelig Beskjed er, enkelt og greit, ett av de mange stilige bidragene disse gutta har levert – også når man ser gnom og Kaizers under ett. Slike toppunkt kan faktisk være verdt hele plata alene.

Bastard er videre en låt som opprinnelig ikke var med på Mys, siden den ble født i etterkant av utgivelsen. Låta er en markør i bandets historie og utvikling, og det var nok her gnomene ble kaizere. Bandet hadde også på et tidlig tidspunkt lagt merke til at de ompapregede låtene fikk bedre mottakelse live enn de mer vanlige popvisene. Bastard var en rendyrket skranglelåt, og var det første bidraget som ble komponert på pumpeorgel, i tillegg til at orkesteret nå debuterte med tønnesolo. Bastard tok livet av hi-fi-preget til gnom, musikken ble mer rock’n’roll, og Mr. Kaizer nevnes for første gang i teksten!

Man vil også kunne dra kjensel på det karakteristiske pumpeorgelpartiet i Bastard – for nettopp dette ble brukt om igjen på Ompa Ti Du Dør-innslaget 170. Bastard er den mest typiske Kaizers-låta på denne utgivelsen, samtidig som den også faller litt i skyggen av alt annet bandet har laget siden. Men at det er snop for de frelste, det er det ingen tvil om.

Mys i 2003-utgave er altså ikke en ren kopi av den gamle plata. Det er derimot en redigert versjon som fungerer veldig godt som et dokument over et musikalsk stadium før Kaizers Orchestra offisielt begynte å hamre. At Bastard er litt pinglete i forhold til det bandet har fått til i etterkant, at søte harmonier ikke akkurat er rock’n’roll, og at flere låter kan være ganske kjedelige og tannløse, gjør ingenting. En trofast Kaizers-fan går glipp av noe om han/hun ikke har denne plata.