A New Devotion – Glitrende feelgood pop

Kanadisk musikk hadde et bra år i fjor. Det vil si blant annet gjennom gode utgivelser fra starlettene Hot Hot Heat og deres Make Up The Breakdown, og fra hardrockerne i Danko Jones med We Sweat Blood. Langt mer overraskende var det at The High Dials fra samme land, sannsynligvis lagde et av fjorårets hyggeligste popalbum.

A New Devotion er gruppens første etter at bandet byttet navn fra The Datsun 4 i 2002. Et navnebytte som kom grunnet visse likheter med de New Zealandske gruppene The Datsuns og D4, som begge slo gjennom det samme året. Før navneskiftet hadde gruppen gitt ut to album, deriblant det kritikeroste See! fra sent på 90-tallet.

På det nye albumet deres er det knask nok til alle som liker glad popmusikk. For skal man skaffe seg en feelgood-plate akkurat nå som det nye året er ringt inn, er dette et av de sikreste kortene. Dette fordi denne gruppen innehar en stor porsjon humør, og en kanskje enda større dose selvtillit, som har resultert i en ytterst smakfull langspiller.

Når man lager en attenspors konseptplate, med musikalske referanser til nesten alt som har krøpet og gått innenfor popmusikken de siste femti årene. Ja, da har man mye selvtillit. Og hadde det ikke fungert, kunne vi trolig brukt denne platen som frisbee til sommeren.

Men når dette er en så usedvanlig hyggelig plate som den nå er, kan man ikke klage. Den gir så mye, samtidig som den krever så lite tilbake, at man blir lettere fjetret av forlegenhet. Du får èn time med lange, nesten monumentale psykedeliabidrag, i skjønn forening med korte livsglade solskinnslåter. Låter som tar sommeren litt nærmere for hver lytting, og som gir sinnestemningen din et løft i en positiv retning.

For de som er av den oppfatting at platene fra The Byrds, The Kinks, og Love er best, må A New Devotion være å anse som et pliktkjøp. Soundet på platen er deilig tilbakelent, med flotte hooks og skjønne harmonier. Kort og godt er dette en plate som er meget vanskelig å mislike, og anbefales med dette på det varmeste.