Neophyte – En flott debut
Med Neophyte tilfredsstilles et savn. Det vil si en kvinnelig musiker som plukker opp tråden etter pionerer som islandske Björk, og vår egen Anja Garbarek. Rebekka viser seg som en artist som har tro på sitt eget uttrykk, og som gjør sin greie fremfor å inngå kompromisser med vante lydlandskaper. Musikk som ikke tar hensyn til hva som oppfattes som riktig og galt, men heller prøver å fusjonere forskjellige stilarter.
Lydbildet som preger debutpalten Neophyte er for det meste i forankret i et sart poplandskap preget av jazzvokal, og hvor det hele er pakket inn i et smekkert elektronisk lydbilde. Det rår en smule eventyraktig, om ikke direkte trolsk, stemming over det hele. Man kan føle hvordan ens oppmerksomhet blir trykket mot høyttalerne, og hvordan melodiene videre med list tar lytteren med seg på skogstur.
Neophyte kan altså betraktes som en musikalsk ferd ut i det fri for å finne troll, nisser og kanskje nøkken. Låtene sikter seg inn på å påtvinge lytteren en indre ro, for så å trekke vedkommende med seg inn i et univers av myteomspunne skikkelser og tilhørende vibber. Teften for å finne slike harmonier er ikke mange forunt, men Rebekka viser gjennom hele denne uimotståelige platen at hun mester dette til det fulle.
Godbitene serveres på rekke og rad og burde gi de aller fleste frysninger til langt nedover ryggraden. Forføreriske bidrag som Almost, Evensong og Descending gir alle innblikk i denne platens indre kvaliteter. Kvaliteter som er mer enn gode nok til at tittelen årtes nykommer bør kunne rettferdiggjøres.
