Of Decay And Desire – Melodiøs metal med gode enkeltlåter

Det er vel ikke så mye annet enn metal tyskerne er gode på, sånn rent populærmusikalsk, og Dark At Dawn er i så måte intet unntak. Trioen kan sitt fag godt og at dette er deres fjerde langspiller skulle vel tilsi at de har litt å komme med. Og det har de virkelig, om en ser isolert på evnene til å lage solide melodiøse låter som en ikke må jobbe hardt med å komme inn i.

For eksempel er åpningssporet The Sleepwalker et glimrende eksempel på hvor nært metal kan komme medrivende popmusikk. Uten å i det hele tatt kunne knyttes til pop på noe som helst vis. Et knallgodt refreng sørger for at låta ubevisst går på repeat i hodet. Og overraskende mange av låtene på Of Decay And Desire har faktisk denne kvaliteten ved seg.

Men når albumet ikke kan sies å virkelig ta et evig ballegrep på lytteren, så er det fordi en følelse av sterilitet sniker seg inn. Dark At Dawn er litt for flinke på den måten at det virker å være for utstudert og mekanisert. Kanskje er det den tyske perfeksjonismen som tar bort sjarmen, men samme hva det er, så blir man ikke helt fri tanken på at metalfaktoren er litt tilgjort. Dessuten er ikke alle sangene så slitesterke som man kunne ha ønsket seg. Det er heller ingen tvil om at de beste låtene er plassert i første halvdel av plata.

Når undertegnede likevel velger å anbefale Of Decay And Desire, så er det fordi Dark At Dawn har taket på å skrive såpass sterke enkeltlåter at lysten til å høre mer hele tiden er til stede. Forvent bare ikke å bli overveldet av sterke følelser og nyskapende toner.