Strings Attached: A Very Special Night With Ian Hunter – Morsomt gjenhør med gammel helt
Man kan si mye rart om denne anmelders store helt (en av dem i hvertfall, han har mange), men stakkars den som våger å ytre noe negativt om Ian Hunter Patterson.
Stemmen og låtskriveren fra de smått legendariske Mott The Hoople (All The Way To Memphis, Roll Away The Stone, Hoonalochie Boogie) har siden 1975 levert solide soloalbum. De har inneholdt kraftfulle, enkle rockere og varme ballader, sunget i et stemmeleie som på merkelig vis klarer å krysse Bob Dylan med David Bowie. For hvem kan vel si noe stygt om låter som Once Bitten Twice Shy, Ships, Boy, All Of The Good Ones Are Taken, og ikke minst Irene Wilde, verdens peneste ballade? Ikke denne karen i alle fall! Og ikke dere heller, hvis dere har livet kjært(!).
Strings Attached: A Very Special Night With Ian Hunter er spilt inn i live i Oslo, med norske og svenske musikere og med Trondheimssolistene på eh… strykere. Navn som Torstein Flakne, Kjetil Bjerkestrand og produsent Bjørn Nessjøe får kanskje noen til å rynke litt på nesen (det er jo ikke akkurat navn med høy streetcredebility). Men i all hovedsak fungerer kombinasjonen faktisk ypperlig.
Bruk av strykere på pop- og rockkonserter er gjort mange ganger før. Resultatet har ikke alltid vært like tilfredsstillende, men i dette tilfellet fungerer det heldigvis stort sett godt. Spesiellt Hunters ballader synes å tjene godt på disse strykerarrangementene. Dette til tross for at Kjetil Bjerkestrands arrangementer tidvis kan bli litt for søte og tannløse.
Heldigvis er de fleste av Ian Hunters glimrende ballader representert her. Irene Wilde sitter eksempelvis fremdeles svært godt. Det samme kan sies om I Wish I Was Your Mother (verdens nest peneste ballade?) som her er levert akkurat slik den skal og bør.
Ships er det derimot litt verre stilt med. Den har fått et noe unødvendig syntharrangement som fremstår som mer irriterende enn pent.
Rockerne er i mindretall, og klassikeren Once Bitten Twice Shy mangler trøkk slik den hadde på liveklassikeren Welcome To The Club. I tillegg har Hunter utelatt regelrett nødvendigheter som Cleveland Rocks, Standing In My Light og Bastard. Slikt er ikke bra. Ikke bra i hele tatt, faktisk!
Kjærkomment er derimot inkluderingen av perler som sjelden eller aldri blir spillt live. Både Boy, Rest In Peace og Saturday Gigs får alle sin livealbumdebut på Strings Attached. Og du verden så morsomt det er å høre disse låtene i konserttappning.
Strings Attached: A Very Special Night With Ian Hunter kan likevel ikke måle seg med den nevnte konsertplaten Welcome To The Club, men er likevel blitt et godt og forholdsvis oppdatert konsertdokument. Dessuten er enhver utgivelse som inneholder bidrag som Irene Wilde og I Wish I Was Your Mother en god plate. Nemlig!
