Falling Uphill – Faller på trynet
«People are so used to the stereotype of girls being manufactured. The public is now starting to become more aware that girls do musical things like play guitars and write songs. Girls do rock.» Den canadiske jentegruppa Lillix sparer ikke på kruttet når de presenterer seg selv for media. Kanskje ikke så rart når de har Madonnas plateselskap Maverick i ryggen og de rider på bølgene landskvinnen Avril Lavigne skapte med sin debut. Jenter som spiller rock er in. Men det betyr på ingen måte at de er bra.
Hvis man skulle tro på markedsføringen, kom Lillix til å bli den neste store jentegruppa. Anti-Avril Lavigne, supergruppe, kvinnerockens redning, det finnes åpenbart ikke grenser for hvor utrolig dette bandet er. Det er bare ett lite problem: De er elendige.
Lillix får tonnevis av oppmerksomhet i Nord Amerika. For sin unge alder, for sitt talent, for sin attitude, men mest av alt fordi de synger og spiller egne instrumenter. Men det er en sannhet med modifikasjoner. En rask titt i coveret vil fortelle deg at de fleste av sangene er fremført av andre musikere, de fleste av dem menn. Plata er med andre ord ikke akkurat en gallionsfigur for kvinnerocken.
Et annet merkelig faktum er at flere av sporene på plata, som blir beskrevet som et motsvar til Avril Lagivne bølgen, produsert av The Matrix, produsentene bak, ja nettopp, Avril Lavigne. Og ikke overraskende høres disse sporene ut som forkastede sanger fra Lavignes plate.
Det er så mye som er galt med dette albumet at det er vanskelig å finne ut hvor man skal begynne. Musikken er middelmådig på sitt beste. Tekstene er lite gjennomtenkte og bærer preg av jentenes unge alder (de tre vokalistene Tasha-Ray Evin (gitar), søsteren Lacey-Lee Evin (keyboards) og Louise Burns (bass) er hhv. 17, 19 og 17 år gamle) og mangel på livserfaringer.
Lillix får Avril Lavigne til å høres ut som Bob Dylan. Evin-søstrenes vokaler er overdrevne og ubehagelige og minner mer om karaokeversjoner av Shania Twain enn kommende stjerner. Miksen på bl.a. åpningskuttet er sjokkerende dårlig, med alt for prominente vokalspor og et usedvanlig rotete lydbilde. Det virker som om både gruppa og produsentene er så opptatt av å vise at jentene kan synge i harmoni at de har glemt at det finnes grenser for hvor mye vokalharmonier popmusikk av denne typen kan ha. Spesielt når resten av bandet prøver å høres så harde ut som mulig, med tunge looper og harde gitarer.
Musikalsk er plata ute av fokus og det er vanskelig å finne en rød tråd gjennom virvaret av musikalske oppgulp og feilsteg. Lillix byr lytteren på alt fra happy-go-lucky pop-country-aktig skrikepop på sin første singel It’s About Time til blytung nu-metal med et fullstendig upassende refreng i Sick, Beatles/Destiny’s Child hybrid-gospel på Invisible og et mislykket forsøk på punk-genren med Because. For ikke å snakke om den uutholdelig elendige cover-versjonen av The Romantics‘ What I Like About You
Andre band kan dra mye lærdom av dette albumet: Hvis du ikke har en klar ide om hva slags musikalsk uttrykk du vil ha, hold deg til en produsent. Hvis du ikke spiller på ditt eget album, ikke si du gjør det. For mye harmonier kan fort bli uutholdelig å høre på. Ikke kritiser andre artisters suksess når du i realiteten rider på etterdønningene deres. Og sist, men ikke minst: Selv enorme plateselskap som Maverick kan ta grundig feil når det gjelder å bedømme hva som er bra og hva som er dårlig musikk.
Lillix er et klassisk eksempel på artister som blir introdusert i markedet i en for ung alder. Falling Uphill bærer preg av at jentene er for unge og uerfarne. Resultatet er et album milevis under pari som er så og si umulig å spille gjennom uten lange pauser. Hvis dette virkelig var et bilde av musikkens fremtid ville det vært på tide å slutte å kjøpe musikk. Heldigvis vet vi at det finnes andre artister som gjør dette bedre. Langt langt bedre.
