Gutta i rocken

Foto: Antony Hopkins (anthony@panorama.no)

Gluecifer tok heisen opp til den øverste divisjonen i norsk rock med det forrige studioalbumet Basement Apes. Derfor er det nok mange som kommer til å legge turen innom sin lokale platepusher i løpet av de neste ukene for å plukke med seg bandets nye fullspiller Automatic Thrill. Siden forgjengeren sparket godt fra seg på landets salgslister må man neste spørre seg om hva som var drivkraften under innspillingen av denne ‹‹oppfølgerplaten››?

Vokalist Biff Malibu tenner seg en sigarett før han begynner:
– Motivasjonen bak har vel vært å ta de gode elementene fra Basement Apes og rendyrke det hele til noe enda bedre. Vi hadde lyst å bruke så mye trommer og gitar som mulig, uten at det skulle ende opp som en metalskive. Utgangspunktet for å lage denne platen var også helt annerledes. Da vi gikk i studio for å spille inn Basement Apes måtte vi finne opp oss selv på nytt. Vi hadde dårlig selvtillit (etter en noe traslete lanseringskampanje i USA, med bråk og skuffelser i anledning Tender Is The Savage-utgivelsen, red. anm). Nå er alt snudd på hodet. Vi er blitt bedre til å skrive låter, samtidig som vi har blitt mer kritiske til det vi lager.

Den nye platen ligger utvilsomt et hakk eller tre over forgjengeren når det kommer til intensitet. Faktisk synes gutta det hele ble såpass heftig at de måtte luke bort en låt fra det som opprinnelig var planlagt. For dersom de ikke hadde gjort det kunne det blitt for mye å fordøye for den alminnelige platesamler. Iallfall om skal kunne tro machorockens redningsmenn. Hva tror de hardcorefansen vil mene om temposkiftet mot det mer harde igjen?

– Etter det forrige albumet delte fansen seg i to leire. De som likte den harde utgaven av Glue best, og de som begynte å lure på om vi hadde planer om å bli et popband. I tillegg kom en gruppe mennesker som synes den roligere versjonen av oss var vel så god. Den første gjengen vil nok mene at vi nå er tilbake der vi startet. Det vil si som et rent rockband som gir full gass hele veien.

Vakuumåret 2004

Noe av det kvintetten er mest fornøyde med på Automatic Thrill er jobben som er gjort av produsent Kåre Kristoffer Vestrheim og hans dyktige masteringsvenner:

– Det er neste skremmende hvor unison begeistring vi blir møtt med når vi prater med andre om platen. Alle vi møter sier at lyden er så utrolig fet, og at de nesten ikke kan tro at den er blitt laget her til lands. Så det er vi stolte over, og at vi har klart å lage et så bra produkt her i Oslo og ikke i en storby som London eller New York.

2004 kan kanskje ved første øyekast se ut som å kunne bli et vakuumår for norsk rock. Det vi si etter at sirkus Turboneger gjorde unna sitt comeback i fjor, samtidig som at grupper som Ricochets, Amulet og Thulsa Doom alle leverte sterke album i fjor. Hva tenker så gutta i Gluecifer om å være første store norske rockband som slipper nytt materiale i det nye året, og med det setter en standard for andre utgivelser innen sjangeren gjennom det nye året?

– Vi tenkte at vi ville prøve noe nytt denne gangen, siden vi aldri har sluppet album så tidlig på året før. Egentlig kunne vi ha gitt den ut tidlig i desember og rukket julerushet. Albumet har nemlig vært ferdig en stund. Men det var ikke noen stor ting for oss. Det hadde jo vært gøy å sette en standard, hvis det viser seg å være en god standard, forteller tøffasrockerene før vi kommer inn på betydningen av Turbonegers ikke helt upåaktede comeback for eget platesalg.

– Akkurat det vet vi ikke så mye om ettersom vi ikke har prøvd det før, ler Raldo Useless.
Biff Malibu skyter inn at for å få gode omtaler i utlandet er det kjekt å ha noen anerkjente artistknagger å henge seg på.
– Det er klart det er bra PR å bli nevnt i samme åndedrag som Turboneger og The Hives, i for eksempel engelske magasiner som NME. Men på den annen side er Turboneger noe helt eget. Turbo er Turbo liksom, og vi ønsker å bli kjent som noe mer enn ‹‹de som ligner på Tuboneger ››. Kanskje vi en gang i fremtiden kan bli omtalt som bare Glue utenfor landets grenser også? Det hadde vært fint, melder en lett lattermild Biff Malibu.

Stort er bra

Gluecifer holdt lenge til på mindre indielabels som blant annet White Jazz, men Automatic Thrill er nå deres andre på giganten Sony Music. Under større vinger er det knapt mulig å komme for et band. Hvordan har det egentlig vært å gå fra å spille på So What! en torsdagskveld til å dele scene med stonerrockgründerene Monster Magnet på deres forestående europaturne?

– Den overgangen har på en måte gått gradvis, og vi har vært klare for denne type suksess helt siden forrige skiva kom for to år siden. Men det er klart at det veldig artig å få spille sammen med et så stort band som Monster Magnet. Det å være på et stort selskap gjør at vi ikke trenger å tenke så mye på organisering, men heller fokusere på det som er viktig; å lage musikk. Nå slipper vi å bekymre oss for om fargenyansene på coveret blir som de skal, at distribusjonen går bra, eller enda verre; om at platen skal bli ferdig til releasepartyet! Alle slike ting går veldig greit på Sony, og vi er veldig fornøyde med hvordan de gjør ting.

Martin Kvamme

Siden vi først var inne på cover falt det naturlig å spørre om coverarten på den nye platen:

– Det er laget av Martin Kvamme som fikk frie tøyler til å lage et cover han syntes passet til musikken. Vi hadde hørt så mye bra om det han hadde laget tidligere at vi bare måtte prøve.

Kvamme mente at Gluecifer hadde spisse tenner på denne utgivelsen. Og da ble det til at en sint ulv fikk prege coverfotoet. Som endte opp med det fryktkinngytene coveret. Faktisk så skummelt at de som skal selge platen til markedet, måtte sette foten ned:
– De sa at vi ikke måtte skremme kjøperne før de hadde kjøpt platen. Så vi slang på et pappcover rundt for å skåne dem.

På dette pappcoveret ser vi medlemmene i Gluecifer posere lett – uten den sinte ulven i nærheten. Biff Malibu fortsetter:
– Vi syntes det var en kul ide. For da får man en bedre helhetsopplevelse av albumet, og det er ikke så lett å kaste pappcoveret fordi det ikke er det identisk til hovedomslaget.

Hevntanker

Mandag 26. januar var slippdato for Automatic Thrill, noe som ble feiret med intimkonserter på forskjellige klubber spredt rundt i landets største byer. Først ut var Oslo og klubben Blå, hvor de skulle levere et sett kvintetten hadde gledet seg stort til:

– Det skal bli gøy å prøve ut det nye materialet på publikum igjen. Vi har prøvd deler av det før og det har blitt godt mottatt sier gjengen som har lyst til å gjøre mange festivaljobber i sesongen som kommer.
– Vi har ikke booket noe ennå, men regner med at mer er på plass utover våren.

Gruppen spilte for øvrig på Quart i 2001, den gang etter et rumpesparkende The Hives. En seanse de nesten føler de må ta igjen for og kan derfor godt tenke seg å spille der igjen i år:

– Vi føler nesten at vi har noe å hevne.
Dette fordi et The Hives i form gjorde en så formidabel jobb før dem, at settet nesten ble kjedelig til sammenligning.

Er du blant de mange som skal på konsert med Gluecifer en eller annen gang i fremtiden, så sørg for å ta med ørepropper: For dette bandet garanterer at de kommer til å spille høyt! Og siden man tross alt skal hjem å høre på platen deres etter konserten er det som kjent bra å ha litt hørsel til overs.