Awcmon / Noyoucmon – Fint, men mye Lambchop

Som vi etter hvert har blitt vant til fra Nashville-bandet så er det heller ikke denne gangen spesielt mye å utsette på resultatet. På den første av de to platene, Awcmon, presenteres Lambchop i samme lavmælte leie som på forgjengeren Is A Woman (2002). Det hele er konstruert rundt behagelige strykerarrangementer som gir låtene en helhetlig struktur.

Men selv om Awcmon fungerer, er det på samme tid på sin plass å antyde at Lambchop ikke viser altfor tydelige tegn til musikalsk utvikling her. For andre enn innvidde fans kan dette materialet lett bli for stillestående og uinteressant i lengden. Det hele er riktignok like behagelig som det er vakkert, men på samme tid kan det hele oppleves som noe ensformig.

Da er det mer interessant å ta fatt på den andre platen, Noyoucmon, som viser flere sider av gruppens mange musikalske innfallsvinkler. I likhet med tidligere utgivelser som What Another Man Spills (1998) og Nixon (2000) bæres også denne platen av Lambchops umiskjennelige signatur. Også her er låtene konstruert rundt fiffige strykerarrangementer ivaretatt av Nashville String Machine under ledelse av Lloyd Barry. Låtene iføres med dette lekre, dog tildels svulstige arrangementer i en produksjon som tidvis fremkaller referanser til sekstitallet og orkestrale innspillinger under ledelse og/eller produksjoner gjort av folk som Burt Bacharach og George Martin.

Videre spenner låtene på Noyoucmon fra stillferdige ballader som befinner seg i tett slektskap med materialet på Awcmon til betraktelig mer rocka saker som sparker fra seg i betydelig større tempo. Nothing Adventurous Please er et eksempel på det siste, mens The Problem understreker førstnevnte. Ellers veksler Lambchop på denne platen mellom lette danserytmer som i åpningssporet Sunrise til lekne rhythm’n’blues-tendenser i Shang A Dang Dang, hvor Wagners vokal mest av alt minner om noe som elektrohodene i Yello kunne ha funnet på. For øvrig er de innom alt fra easy listening, taffeljazz og grunge i The Gusher. Lekent, lett og ledig i god Lambchop-ånd med andre ord.

Sett under ett kan de to platene oppleves som vel mye Lambchop på en gang, noe som dessverre trekker helhetsinntrykket noe ned. Men platene kan nok separat sett også fungere som to individuelle sider av samme sak(!), hvilket bidrar til at gjengen drar det hele i land med både ære og krediblitet i behold. Men i denne anmelders ører fungerer Noyoucmon best, rett og slett fordi denne platen har mer substans og større variasjon enn Awcmon. Samlet er låtmaterialet likevel i stand til å kunne tilfredsstille brorparten av kollektivets stadig voksende tilhørerskare.