Feels Like Home – Varmt og behagelig
Hvis du ikke vet hvem Norah Jones er ennå, er det på tide at du tar en tur til platebutikken. Jones er en favoritt blant kritikere så vel som musikkelskere verden over. Hun vant utallige priser for sitt første album, Come Away With Me, som en plate som appellerer til både eldre og unge, popfans, jazzentusiaster og hardbarka blueselskere. Dessuten er Jones er faktisk datteren til Beatles-guru, og sitar virtuos, Ravi Shankar. Vi snakker altså om en svært interessant artist.
Feels Like Home en samling sterke popblues-låter fremført i et tilbakelent tempo med Jones sin spesielle stemme som en dempet trompet på toppen. Mens hun spiller på et mykt klaver, eller en Wurlitzer, vever de mange musikerne på albumet et teppe av vakre bilder, en hyllest til det uforsterkede akustiske instrument.
Man kan se for seg bandet i studio – henslengt i myke stoler og sofaer, oppslukt av musikken og stemningen, med stearinlys og myke tepper på gulvet. Fra høytalerne strømmer en varme som fyller rommet og sjelen, og som lurer frem et behagelig smil hos lytteren. Musikken gir deg virkelig følelsen av å være hjemme, trygg og søvnig i armene på den du elsker.
Jones sin stemme er et kapittel i seg selv. Særegen og annerledes minner den om Billie Holliday og Bonnie Raitt – hes og nesten nasal, men med voldsom sjel og sjarm. Og hun synger klokkerent uten å gjemme seg bak lassevis med effekter og tunere. I samklang med vokalist Daru Oda blir Feels Like Homes mer dominante vokalharmonier en fryd for den raffinerte lytter. Oda og trommeslager Andrew Borger står bak undertegnedes favorittspor, nemlig Above Ground.
Mens sangene fra debuten hovedsakelig var skrevet av etablerte komponister og musikere, har Jones denne gangen valgt å skrive mye av materialet selv, som oftest i samspill med bassist Lee Alexander. Mange stilte spørsmål ved denne beslutningen, men resultatet er like bra, om ikke bedre enn den forrige plata.
Det var også mange som fryktet at Jones ville falle for fristelsen og gjøre Feels Like Home radiovennlig for å opprettholde salgstallene. Men ikke overraskende var disse bekymringene også grunnløse. Jones sitt talent og sjarm er alene nok til å selge. Og det ser ut til at hennes artistiske integritet er for sterk til å la seg styre av amerikanske mediamoguler og forståsegpåere. Godt er det, for det er nettopp Jones sin annerledeshet som gjør henne spesiell. Et forsøk på å formatere henne ville sannsynligvis endt i ruin.
I tillegg til hennes egne låter, og låter skrevet av bandet, presenterer Jones tradisjonen tro et knippe coverversjoner som Townes Van Zandts Be Here To Love Me, Kathleen Brennan og Tom Waits sin The Long Way Home og Duke Ellingtons Don’t Miss You At All. Countrylegenden Dolly Parton dukker også opp på en av sangene, i duetten Creepin’ In, og Jones viser med dette at hun henter inspirasjon fra alle aspekter av folk-sjangeren.
Feels Like Home er en spennende plate med en sjel og sjarm man må lete lenge etter. I likhet med debuten vitner albumet om et genuint talent som vinner frem ved å gjøre ting på sin egen måte. Norah Jones er kommet for å bli.
