Into The Sewers – Fabelaktig håndverk

Svenske Sparzanza har tatt seg bryet med å lære seg rockfaget fremfor å gå på trynet med noe såkalt «spennende». Blandingen av stonerrock, metal og rock’n’roll er heftige saker fra kvalifiserte fagfolk.

To unge gutter rømmer av gårde på en chopper fra en rasende diabolsk skikkelse med pistolen hevet i bakgrunnen. Coverbildet, tegnet av vokalist Fredrik Weileby, har mye til felles med Roy Liechtensteins tegneseriemalerier. Den enkle symbolikken i bildet er både fascinerende og svært karakteristisk for musikken deres: Maskulint, kontant og med gassen i bånn som om de hadde djevelen selv i hælene.

Dette er Sparzanzas andre fullengder på fransk selskap. Stonerelementet ligger fortsatt i bånn for de fem svenskene, men Into The Sewers består vel så mye av tradisjonell metal og rock’n’roll som Kyuss-aktig rumling. Blandingen er lettantennelig – ikke minst takket være en aldeles fremragende vokal av Fredrik Weileby. Mannen har virkelig lunger som kan hamle opp med de steintøffe og tordnende gitarene til David og Calle Johannesson. Samtidig makter han å beholde det melodiske i sin dype røst. Dette viktige elementet tilfører bandet det lille ekstra som de trenger for å kunne konkurrere i et tøft rockemarked.

Into The Sewers åpner på førsteklasses vis med den voldsomme Children Shouldn’t Play With Dead Things. Siden går det slag i slag med det ene praktnummeret etter det andre. De går dypt ned i kjelleren både hva gjelder tematikk og klang. Riffingen oppleves som kompakt og solid, til og med balladen Little Red Riding Hood låter resolutt med sin avsluttende gitarriffing som faktisk minner en liten smule om Iron Maiden.

Lengden på verket er sympatiske 38 minutter. Sparzanza fremstår i så måte som fornuftig selvkritiske, de har åpenbart ikke tid til tull som mangelfulle låter og for lange plater som kjeder lytteren. Det er ikke alt som står til toppkarakter, men sluttresultatet er det vanskelig å være negativ til. Sparzanza har lite nytt å komme med, men de foredler likevel sine rockeforfedres verk til noe som på godt norsk kalles ‘godt håndverk’.