MECD – Intelligent popflørt

Denne gangen flørter Kaada først og fremst med popmusikken. Eller snarere slik han selv tolker begrepet. For MECD kan ikke karakteriseres som pop i ordinær forstand. Like fullt er det akkurat pop dette handler om, men da presentert på en mye mer spenstig måte enn hva den gemene lytter er vant til.

MECD inneholder et knippe totalt uimotståelige låter: That’s Life O-Oh (førstesingelvalget og åpningssporet), Convictions, It’s Wonderful To Be A Nerd (årets nær-Billie Jean-opplevelse), All-Rightr og Zelotypia. Sistnevnte med de nesten hypnotiserende ordene; «You / You only call me when your down» i stadig repetisjon. De øvrige låtene er heller og på ingen måte å forakte selv om de ikke nevnes i denne omgang. For her snakker vi om intelligent popmusikk slik bare et geni kan servere det.

For ikke nok med at Kaada selv har skrevet samtlige spor. Han står også for produksjon og miks, foruten at han selvsagt fremfører alt selv. Riktignok med hjelp fra visse kyndige samspillere underveis. Og dersom mannen fortsetter i de samme stier som han hittil har tråkket opp – både på egenhånd som soloartist, som filmmusikkskaper eller som frontmann i smått legendariske Cloroform – er det ikke mye som taler mot at denne karen fortjener stemplet som dette tiårets Prince (uten sammenligning for øvrig).

MECD er med andre ord den rene oppvisning i hvordan popmusikk anno 2004 kan gjøres, totalt fri for kommersiell påvirkning, og likevel med en nedslagskraft som bør gi Kaada verdensherredømme lenge før året er omme. Og dette, folkens, er bare forsmaken på hva vi har i vente når dette geniet trer inn i rollen som Ipecac-artist for alvor (selskapet til Faith No Mores tidligere frontmann Mike Patton, red.anm.).