The World Next Door – Fremdeles lekent, men ikke like spennende

The World Next Door er isolert sett en leken ferd inn i Palace Of Pleasures etter hvert så velkjente univers av rytmer ikledd fyldige dubarrangementer. Låtmaterialet som utgjør innholdet på albumet er i sin helhet mer fengende enn på bandets tidligere utgivelser. Likevel er det vanskelig å fri seg fra tanken om at POP begynner å gjenta seg selv og sitt uttrykk i noe større grad enn ønskelig. Med det menes det ikke at albumet er uspennende, snarere at uttrykket deres begynner å føles noe utdatert.

Friske innspill som benyttelse av blåsere, her representert med trombone, trompet og saksofon, løfter riktignok helhetsinntrykket noe og sørger på samme tid for at The World Next Door ikke fremstår som en part to -eventuelt part tre – av Popaganda fra 1999 eller Betty Ford, Here We Come fra 2001.

Den gode produksjonen, som gutta for øvrig selv står for, og låtene vurdert individuelt sett avslører ellers at Palace Of Pleasure har teft for den gode melodi og hvordan by materialet frem på mest delikate vis.

Det som imidlertid trekker noe ned er at det endelige resultatet på samme tid lett oppleves som noe ensformig, og makter dermed ikke å engasjere lytteren godt nok. I hvert fall ikke i forhold til hva gruppen har bak seg, og i alle fall ikke i forhold til floraen av mer interessante utgivelser fra både norske- og internasjonale aktører på det stadig mer omfattende elektronikakartet.