Travelling Ants Who Got Eaten By Moskus – Et steg i riktig retning

Gruppen, som visstnok har flyttet hjem igjen til Haugesund etter flere års eksil i København, innleder umiddelbart med å fortelle oss at de har innført vokal siden sist. For den knallsterke åpningslåten Man Don’t Walk befinner seg i en annen dimensjon enn tidligere materiale signert The Low Frequency In Stereo. Med et et suggererende og hardtslående beat er det her lite som minner om tidligere bragder fra bandet, som her hever seg galant og ugjenkjennelig over de fleste av sine beslektede kolleger på feltet (Mogwai, Monopot, etc.).

Men selv om åpningen er knallhard og smekker i all sin glans, rykker gruppen allerede på neste spor, Hi-Ace, tilbake til start. Det vil si til monumental instrumental postrock av sorten som de tidligere har formidlet med variert hell. Forskjellen er at de her fremstår som mer fengende og delikate enn hva vi kan huske å ha hørt dem. The Low Frequency In Stereo befinner seg med ett i selskap med Kåre And The Cavemen cirka Jet Age (1997).

Friskt, spenstig og catchy er gloser som melder seg i påfølgende bidrag, Astro Kopp. Referanser til sekstitallets psykedeliske bølge er uunngåelig, samtidig som det er slående hvor godt denne drakten passer The Low Frequency In Stereo.

Etter et noe roligere mellomspill i form av Limousine, som for øvrig minner mer om den ”gamle” utgaven av The Low Frequency In Stereo, går gjengen tilsynelatende på syre i neste psykedeliatripp; låten Element. Om de ikke akkurat finner opp kruttet på nytt, så er dette alt annet enn et ubehagelig stimuli i vintermørket.

Inntrykket så langt er at bandet har utviklet seg en del siden forrige utgivelse, og beveger med dette utvilsomt et syvmilssteg i ritkig retning. Variasjon over temaer er tydeligere enn før, samtidig som gruppen benytter sjansen til å by omverden på delikat psykedelisk poprock med en fot plassert i sekstitallet og en i nåtiden. Dette skiller dem også nevneverdig fra andre band som opererer i samme musikalske terreng, hvilket utvilsomt også taler til deres fordel.

Det hele fortsetter med tilsvarende fryktløse fremførelser, hvor låter som The Sun And The Moon And The Stars In The Sky og det lekne tittelsporet Travelling Ants Who Got Eaten By Moskus fortsetter å overbevise i stort monn.

Platas fire siste bidrag; Slow Train Coming, Stargazer, Karm og Hazelwood, viker ikke fryktelig i forhold til de syv første, men fremstår likevel som albumets svakeste periode. Kun førstnevnte serveres med vokal og gir en brytning med de øvrige sporene. Slow Train Coming er i tillegg platens mest monotone innslag, og hever ikke totalinntrykket nevneverdig selv om det kanskje hadde vært mest naturlig etter seks instrumentale låter på rad. Heller ikke Stargazer er i stand til å måle seg med noen av de tidligere bidragene.

Etter mellomspillet Karm drar bandet seg sakte inn på tryggere grunn igjen med den over syv minutter lange Hazelwood, som fungerer som en fin avslutning på et absolutt godkjent, men ikke suverent andrealbum fra The Low Frequency In Stereo.