Windwardtidesandwaywardsails – Ufarlig, men underholdende

Helt siden starten i 1991 har Down By Law ligget og duppet i bakgrunnen i forhold til sine mer kjente sjangerkamerater. Det har sikkert passet dem helt utmerket, dette er artister som aldri har hatt ambisjoner om verdenshegemoni.

Windwardtidesandwaywardsails er bandets første skikkelige utgivelse på fire år. De har ikke brukt tiden til å skape noe halsbrekkende nytt, heller, for her går det i gamle knep over hele linja.

Den nesten servile beundringen for The Clash er påtakelig og sangene på denne platen dreier seg blant annet om at samfunnet er på tur i feil retning og at snuten er temmelig teite. Men punk har aldri handlet om å bli voksen og bli en del av fellesskapet, så det er i og for seg ikke så avgjørende for om man kan like dette eller ikke.

The Clash var vel så mye et popband som et punkband. På samme måte er melodiene til Down By Law mye viktigere enn riffene deres. Spesielt aggressive er de altså ikke, låtene her er mer av typen melodisterke og slentrende.

Selv om de fremstår som relativt sure på samfunnet og prediker om revolusjon som om de gikk på videregående så er de heldigvis ikke altfor selvhøytidelige heller. Humoren er aldri langt unna, og på (I Wanna Be In) AC/DC fremstår de som sjarmerende tøysete.

Windwardtidesandwaywardsails er en fin blanding mellom det sure og det søte, og det er lett å bli både glad i og av Down By Laws ukompliserte musikk. Men særlig sint og opprørt blir man neppe.