En strålende aften!

(Meieriet, Sogndal, Veka 2004 – søndag 15.02.2004)
(Foto: Kristian Ervik)

Lyden på konserten var rett og slett vanvittig bra: alle detaljer og nyanser kom til sin rett. Bandet viste seg også som meget samspilte, slik at man fikk følelsen av at musikken fløt sømløst ut av høytalerne. Det var rett og slett vakkert å være på Dybdahl-konsert denne kvelden.

Orkesteret åpnet friskt med Stay Home, fra den seneste platen Stray Dogs, som er en flott sang om hovedpersonen Cecilias budskap etter livet på rømmen.

Mannen for anledninger
Mye av suksessen skyldes naturlig nok Dybdahls stemme, sangstil og låtutvalg. Han er mannen for de sarte og romantiske anledningene, men han har også en mer rocka side – noe han også demonstrerte. Men å være rocka i hans sammenheng betyr riktignok ikke å servere de veldig ekstreme rockepartiene. Men vi snakker om driv og kraft, og en følelse av energi anførte låtene.

Serverte mange perler
Noen dødpunkt var det aldri å spore i den om lag halvannen time lange konserten. Dybdahl serverte raust fra lageret med perler som Adelaide, Cecilia, Love’s Lost og Either Way I’m Gone. Han er en slik artist som gir deg lyst til å gå hjem og lage låter, og man tar seg selv i å tenke at denne karen burde bruke tiden på å lage flere plater, så fort som mulig!

Magisk øyeblikk
Både hovedpersonen og bandet var i knallform, og opptil flere ganger bemerket han hvor godt publikum var, og at han gjerne ville komme tilbake. Publikum var da også veldig bra – under et nummer der Thomas spilte alene på scenen kun med akustisk gitar, kunne mye ha gått galt. Men, på oppfordring, ble det helt stille i salen, og stille, sart og vakker musikk gjorde at folk tok et ekstra godt tak rundt kjærestene sine. Magisk.

Utlandet neste?
Bandet ble klappet inn på scenen to ganger etter avslutning. Hadde bandet hatt tid og lang nok settliste, tror jeg de kunne spilt hele natten. Skal man dømme ut fra denne konserten, og kvaliteten på platene han har bak seg, kan man spørre om hvorfor herr Dybdahl ikke er stor også i utlandet. Han ligger, etter undertegnedes mening, ikke noe tilbake for artister som for eksempel Tom McRae og Ben Christopher.

Dette ble studentvekas høydepunkt. Og det tør jeg si allerede før Veka er avsluttet!