Hvem vant egentlig by:Larm?

Alle foto: Anthony Hopkins (anthony@panorama.no)

Tre dager med mer enn sytti konserter på programmet ga utslag i at Panoramas utsendte medarbeidere hadde problemer med å rekke over alt. Og til tross for at kun en brøkdel av alt ble bevitnet av lokale og tilreisende panorister, har vi plukket ut noen vi mener fortjener litt ekstra oppmerksomhet.

Panorama-medarbeidere til stede under by:Larm var: journalistene Andreas Haugaard, Christer Alexander Hansen (CAH), Morten Rosvold (MR), Henning Poulsen (HP) og Paul A. Nordal (PAN). I tillegg flakset vår fotograf Anthony Hopkins rundt og festet mer eller mindre interessante objekter til kameralinsen.

Hanne Hukkelberg
VG-teltet, torsdag 12. februar 2004 kl. 20.30

Unge og lovende, og ikke rent lite forhåndshypa Hanne Hukkelberg inntok scenen i VG-teltet med sine mange rare instrumentelle installasjoner torsdag kveld. Med sitt band har det snart plateaktuelle talentet tidligere overbevist øvrigheten med et uttrykk som skiller seg ut i mengden. Derfor var også nettopp denne konserten et klart valg på det omfattende liveprogrammet.

Men uansett hva forventlinger og annet har å si, så ble det vanskelig å la seg begeistre i senk over denne forestillingen fra Hanne Hukkelberg. Det ble for rotete og uengasjerende til at denne anmelder lot seg fengsle av hennes ”knirkepop”, for øvrig et begrep som blant annet Dadafon med langt mer karismatiske Kristin Asbjørnsen i spissen tidligere har satt på kartet. (PAN)

Matias Tèllez With Foilage
Teatergarasjen, torsdag 12. februar 2004 kl 22.30

15-åringen Matias Tèllez innfridde ikke under årets by:Larm. Riktignok leverte han sammen med Foilage et sett som hadde brukbar trøkk og potens, men helhetsinntrykket ble dratt ned av en vokalist som er midt oppe i stemmeskiftet. Vokalen var sprukken og klarte knapt holde en tone.

Når det er sagt, imponerte unge Tèllez likevel de fremmøtte på Teatergarasjen med sin, alderen tatt i betraktning, selvsikre utstråling fra scenen. Om noen år kan vi ha en artist som ikke står tilbake for lignende gitarjyplinger, som Sondre Lerche. Det er ikke noe i veien med pågangsmotet til bergenseren. Likevel er det ingen grunn til å misunne ham det vidunderbarnstempelet han har fått i deler av media. Per i dag har Tèllez ingen mulighet til å leve opp til hypen. (HP)

Datarock
Teatergarasjen, torsdag 12. februar 2004 kl. 23.30

Ved siden av blant andre Don Juan Dracula (et annet aktuelt by:Larm-band som etter sigende skal ha levert et uforglemmelig show på en annen scene i byen lørdag kveld, red.anm.) er Datarock kjent for å stå i spissen for å gjeninnsette casiopopen på det store og etter hvert så uoversiktlige norske popkartet. Under tidligere sett fra denne kanten har kvaliteten vekslet fra det miserable til det geniale, og undertegnede var derfor spent på å se gjengen opptre med fullt backingband.

Til glede for de mange tilstedeværende i salen gjorde Datarock en god figur under nattens show. Gruppen viste seg fra sin aller beste side, og understreket med stor tydelighet at dette handler om betraktelig mer enn enkel datalek med casio-relaterte apparater som instrumenter. Med Fredrik Saroera i spissen med eget band og utvalgte profilerte gjestemusikere bak spakene, fikk de presentert seg som et ypperlig liveband med stort potensiale. En elegant og uforglemmelig forestilling altså, selv om alle låtene kanskje ikke er av samme høye kaliber. Men gi dem litt tid, og sannsynligheten er stor for at også dette faller på plass. (PAN)

Botnledja
Stjernesalen – Kvarteret, torsdag 12. februar 2004 kl. 01.00

I følge by:Larm-programmet skulle islendingene i Botnledja spille en hybrid av Pixies, Sonic Youth og At the Drive-In. Mange tenkte nok; «Yeah right, så feil kan man ta».

De tre i bandet leverte et dynamisk show som spilte på så mange strenger at de fleste i lokalet fikk fullstendig bakoversveis. Her var sinnsyke taktskifter, fete overganger og et band som virkelig ga alt. Det vekslet fra det aggressive, nesten hardcore-aktige til mer gitarbasert rock for så å gå over til melodiøs popete rock, uten å være i nærheten av å miste kvaliteten. Guttene har spilt sammen i ti år og vokst seg til å bli et svært så tight liveband. Dette var storveis og Bergen vil veldig gjerne ha Botnledja tilbake. (CAH)

The Black Jackets
Hulen, fredag 13. februar 2004 kl. 22.00

Tidenes yngste by:Larm-band åpnet konsertkvelden på Hulen, og allerede var lokalet fylt til randen. Å se en gjeng 14-åringer rocke på Hulen er et nytt syn for de fleste, og det var mange smil å spore under denne seansen.

Til tross for deres unge alder var det ingenting å utsette på spillegleden til The Black Jackets. De er godt samspilte, men de har nok en del å gå hva gjelder musikalsk uttrykk. Det ble for mye streite riff, og enkle løsninger i formidlingen av musikken. En sjarmerende vokalist tok ikke bort tanken om at en bedre engelsk diksjon hadde gjort seg her.The Black Jackets plasserer seg fint innenfor pop-punk sjangeren, og fikk plass til en norskspråklig låt, Aldri Mer, i settet sitt.

Totalt sett trenger dette bandet tid til å finne et eget uttrykk, og rett og slett utvikle seg musikalsk før de vil gjøre seg gjeldende på den norske musikkscenen. Det skulle de nok ha god tid til, for grunnlaget er der så absolutt. (MR)

The Lionheart Brothers
Hulen, fredag 13. februar 2004 kl. 22.30

Trondheimsbaserte The Lionheart Brothers har fått god forhåndsomtale, og beskrives som en av Norges spennende nyvinninger innenfor lo-fi-sjangeren. Dette i betraktning ga lytteren høy forventning om hva som ville komme fra scenen.

De begynte bra, og musikalsk var dette interessant, men uten noen særlig utvikling i settet, ble det til en ganske så kjedelig halvtime. Dersom dette skal være det nye spennende fra Norge, så håper jeg for deres del at de har mer å by på enn det de serverte på Hulen denne kvelden. Vokalen var uhørbar, og lite varierende. Gitar, bass og keyboard hørtes lovende ut i fem minutt, før det hele gled ut i en monoton affære.

The Lionheart Brothers bør nok revurdere sitt liveuttrykk, dersom de skal komme seg opp og fram, for det skorter ikke på tekniske ferdigheter på instrumentene. Så forlat monotonien og gi publikum det de kom for: et liveshow. (MR)

Unknown Joe
Den Stundesløse, fredag 13. februar 2004 kl. 23.00

Unknown Joe alias Erik Fossen (tidl. BT-journalist, red.anm.) stilte på scenen i det relativt proppylte kjellerlokalet Den Stundesløse fredag kveld. Med en tydelig countrybasis i bunn, legger også denne karen seg på et musikalsk uttrykk som befinner seg i selskap med bysbarna Sergeant Petter og The Real Ones.

Unknown Joe kan på sikt markere seg som ytterligere en bergensk vinner på feltet, men da bør låtene være i stand til å feste seg noe bedre enn hva som var tilfellet under denne seansen. For foreløpig virker dette materialet noe uferdig i formen til å kunne hamle opp med øvrige aktører på feltet. Likevel vel verdt å følge fremover.(PAN)

Elvin Friendly
VG-teltet, lørdag 14. februar 2004 kl 22.00

Elvin Friendly var nok et åpenbart valg når spillelisten på det store og ukoselige ølteltet til tabloidavisen skulle besettes. Ikke alle artistene og bandene maktet denne oppgaven, men for støyskapunk-komboen fra Oslo var det en enkel sak. Med uforlignelig, noen ganger direkte komisk, entusiasme og energi holdt den korpsuniformkledde gjengen på oppmerksomheten til de rundt to hundre tilhørerne.

Dette er ikke første gang bandet spiller under by:Larm. Elvin Friendly har dessuten rukket å utgi to EP-er, Girls Like Us og A Nice Girl Called Bitch, som begge ble godt mottatt i Panorama. Siden den gang har Elvin Friendly rekruttert to drillpiker, Annveig Vik og Åshild S. Nygaard fra The Flying Catfighters, som også står for mye av vokaljobben. De tilfører musikken mer variasjon, men likevel er det fremdeles vokaluttrykket som Elvin Friendly trenger å jobbe mest med.
Bandets debutalbum, Elvin Friendly Goes To Work, slippes til våren. (HP)

Heidi Marie Vestrheim
Logen, lørdag 14. februar 2004 kl 22.30

Den tidligere Atakama-vokalisten Heidi Marie Vestrheim er i ferd med å stable på beina en svært lovende solokarriere, noe Panorama har konstatert ved flere anledninger de siste månedene. Denne kvelden hypnotiserte den plateaktuelle artisten et tettpakket Logen med et nydelig akustisk sett.

Vestrheim utstråler en enorm karisma, samtidig som hun evner å formidle låtene sine på en måte som er forunt de mest drevne singer-songwritere. Hun låner mye, dog ikke uanstendig mye, fra uttrykket til Suzanne Vega og den tidligere 10.000 Maniacs-vokalisten Natalie Merchant. Det vil ikke overraske oss om Øystese-fødte Vestrheim blir Norges nye visepopdronning i løpet av noen år. (HP)

Pleasure
Teatergarasjen, søndag 16. februar 2004, kl. 02.00

En av artistene det har vært store forventninger til er fredrikstadmannen Fredrik Ball, bedre kjent som Pleasure. Etter først å ha vært nominert i nykommer-klassen i Alarm uten å vinne prisen, kan ting som foregikk på scenen her tyde på at det også er en grunn til nettopp det. Albumet som kom sist høst er riktignok i besittelse av en knippe knallsterke låter, noe som dessverre ikke kom til sin rett under nattens konsert. Dette kan selvfølgelig ha en sammenheng med at Pleasures innleide vokalister ikke var identiske med de som bidrar på platen, men heller ikke denne livefremføørelsen innfridde i spesielt stor grad.

Pleasure og hans kumpaner leverte derimot en heller tam og pregløs forestilling. Noe som også kan skyldes det noe sene starttidspunktet, og det faktum at Alarmshowet forlengst var avsluttet i de samme lokalene, med alt hva det måtte føre med seg av festing og jubel backstage. (PAN)

King Midas
Teatergarasjen, søndag 16. februar 2004, kl. 02.30

I likhet med at Pleasure ikke klarte å innfri i de sene nattetimer under by:Larms siste kveld, kom det egentlig ikke som noe stor overraskelse at et drevent liveband som King Midas også ville slite med å fange publikum etter en lang og våt natt i Teatergarasjen. Gruppen har låter og en særegen identitet, men fikk ikke bevist sitt kaliber under denne forestillingen.

Det hører med til historien at dette var den aller siste offisielle konserten på årets festival, og både publikum og musikere synes nærmest å være like mette på mer livemusikk på dette tidspunktet. Da King Midas heller ikke er å anse som et by:Larm-band, men derimot som Alarm-nominert med minisett på programmet, er det kanskje ikke så rart at alt ikke gikk som det skulle. Bandet bør derimot heller sjekkes ut når de gir en full konsert hvor de alene står på programmet. (PAN)