Lucky Doggies – Hyggelig, men lite variert

Sister Sonny har lenge vært et spennende band i Bergen, og har hatt flere turer utenbys og utenlands, uten å få det helt store gjennombruddet. Forhåpentligvis vil de få det med dette albumet, som er deres femte langspiller. De er godt plantet i poprock-sjangeren med ganske klare bånd til sekstitallet, både når det gjelder låtmaterialet og instrumenttrakteringen.

Lucky Doggies åpner med Poor Harold, en melodiøs rocklåt om den Harold som har mislykkes på alle fronter i livet. Riffene er enkle, men geniale. Det er ikke mange band som klarer på en overbevisende måte å fortelle en god historie gjennom musikalske medier, men det klarer Sister Sonny fint. Kompis som er, tross tittelen, en engelskspråklig låt, mer synthbasert enn åpningslåten, men fremdeles godt fundert i sekstitallet.

En roligere låt møter man først på fjerde spor, der Miss Low siver behagelig ut fra høyttalerne. Her blir man servert fine harmonier i skjønn forening med et rolig komp. Mer støypreg er det over den korte Pistedust, mens et av platens høydepunkter er I Phone You Fresh. Tekstens naivitet passer fint inn i det enkle kompet. Mer dyptgående er Kopykat Krimes. Teksten er psykedelisk, som mye annet på denne platen, mens musikalsk er det bra variasjon i rytmer og vokal.

Det hele avrundes med My First Love, John Green, platens lengste innslag. Låten starter som en rolig poplåt, med avslappende vokal, og et pianobasert bakteppe, før gitaren overtar og rytmen eskaleres. De enkelte låtene på platen framstår hver for seg som gode poprock-låter, og de fremføres med høy grad av selvsikkerhet av et band som har lang fartstid på den norske musikkscenen.

Platen som helhet, derimot, mangler den variasjonen som gjør et album uforglemmelig. Derfor blir Lucky Doggies en hyggelig plate, men ikke noe mer.