Alle gode ting er ikke alltid tre

(Meieriet, Veka 2004 – Sogndal, onsdag 18. februar 2004)
Foto: Arkiv

Kitebuilders

Dette bandet slipper om ikke lenge sin debut-EP, og man får håpe at det kan være starten på noe stort. Av de tre bandene som spilte denne kvelden var nemlig det første også det beste.

Musikken er inspirert av såpass forskjellige navn som Radiohead, Alice In Chains, Muse og Jeff Buckley, og et ørlite Madrugada-spøkelse svever vel også i luften. Tankene ledes også mot shoegazer-trenden og Coldplay anno The Blue Room EP. Ikke noe problem med forbildene med andre ord, og på scenen makter Kitebuilders å formidle sin musikk på en overbevisende måte.

Dette til tross for at lyden kanskje ikke var den aller beste. Det virket dessuten som om vokalisten havnet i skyggen av resten av bandet. Men kanskje er det slik de ønsker å låte?

Det skal uansett bli spennende å høre hvordan dette bandet låter i en skikkelig produksjon, for dersom Kitebuilders får den rette produsenten med seg kan det skje interessante ting. Live i Sogndal presterte de i alle fall godt nok til å tenne håp for fremtiden.

Brimstone

Brimstone er retrorockere, men overhodet ikke på samme måte som for eksempel BigBang er det. Her snakker vi syttitalls psykedelia, Led Zeppelin, Jimi Hendrix og fargerike drakter i stil med The Beatles’ Sgt. Pepper-drakter. Å sikte mot stjernene er vel og bra, men ikke fullt så greit hvis det ikke er stjerner i sikte. Brimstones sett denne kvelden ble for denne anmelder mest av det siste.

Musikken i seg selv låter god nok, men låtmaterialet er i seg selv kanskje ikke spennende nok. Her spores ingen umiddelbar hit som publikum kan henge seg på, så resultatet kan derfor lett bli litt ensformig og kjedelig i lengden.

Likevel gis et pluss for svære tam-tam-trommer (og en gitarist som er klin lik Pippin fra Ringenes Herre). Men ærlig talt: Syttitallet ligger langt bak oss nå, og musikken fra det tiåret ble kanskje best gjort av de som faktisk spilte den gangen. Retro må gjøres med forsiktighet. iallfall etter undertegnedes mening. Rendyrkelse er skummelt og blir fort litt teit.

Rockatansky

Rockatansky er atter et retrorockband, men referansene her heller i dette tilfellet mer til band som Kiss og AC/DC. Dessuten låter bandet moderne selv om de byr på retrorock fra syttitallet.

Musikken er utpreget sceneemne, og bandet både kler og liker tydelig å spille live. Men også her må man stille spørsmål ved låtmaterialet. Rockatansky har dessverre ikke helt greid å heve seg fra amatørnivået. Selv om de vil så gjerne er det, etter denne konserten å dømme et stykke igjen før denne anmelder finner veien inn på en Rockatansky-konsert igjen. Det føles ikke særlig godt å si det, men følelsen av å se et studentband kom snikende særs kraftig etter hvert.