Et bursdagsselskap av de sjeldne

(Blå, Oslo – fredag 20. februar 2004)
Alle foto: Smalltown Supersound

Lek er det ordet som kanskje beskriver musikken som utgis på Smalltown Supersound aller best. Det er ingen grenser for hva som kan skje på scenen eller i rillene når det står i ledtog med labelsjef Joakim Haugland og hans merkenavn. I forbindelse med tiårsjubileet har han og selskapet fått oppmerksomhet ikke bare fra norske medier, men også MTV har tatt turen innom i forbindelse med deres nye programserie This Is Our Music. Dette er viktig og særdeles gledelig for den videre utviklingen av musikk her til lands.

Avantgarde Is The New Mainstream
Mer gledelig er det at folk kommer for å se på. Kvelden før vårt besøk inntok Duperkammer (bestående av Sir Dupermann og Jazzkammer, red.anm.) scenen med sine hvite støybilder. Lasse Marhaug avslørte overfor undertegnede at han er overrasket over at lokalet i slike tilfeller fylles opp til randen av musikkinteresserte mennesker. Det er nesten så man kan ta en tittel fra Kings Of Convenience og etter litt redigering annonsere at Avantgarde Is The New Mainstream.

Når kvelden tar til er det raskt tilløp til kø utenfor Blå. I lokalet legges det raskt beslag på stoler og bord og den deilige følelsen av et nesten utsolgt lokale melder seg raskt. For det er noe med dette stedet som får det til å skilles fra resten av utestedene i Oslo. Man får en følelse av storby; løsrevet fra Tigerstaden. Kanskje det er det nakne fabrikklokalet eller den alltid fete scenekunsten som fører denne settingfølelsen med seg, men det er uansett en viktig bidragsyter til den gode stemningen som Blå nesten alltid klarer å mane frem. Så også denne kvelden.

Mats Gustafsson / Paal Nilssen-Love

Kveldens seanse åpner med frijazz. To av Nordens beste musikere på scenen i fritt samspill. Paal Nilssen-Love og Mats Gustafsson har sammen gitt ut en felles plate på Smalltown Supersound – en plate som skiller seg fra mye annet. Samtlige koalisjoner som Nilssen-Love har involvert seg i den siste tiden har holdt utrolig høy standard. Både settet med Peter Brötzmann (under All Ears festivalen) og plateutgivelser med Håkon Kornstad og Ken Vandermark, som på den fine plata Schlinger er eksempler på det. Mats Gustafsson står ikke tilbake for disse to da han selv har en massiv lydkoffert han kan trekke erfaringer fra. Deriblant samarbeider med Sonic Youth og Jim O’Rourke, samt før nevnte Brötzmann og Vandermark.

Musikerne er ikke slamrende til stede i settet denne kvelden. I stedet hopper de tilsynelatende direkte inn i musikken. Paal Nilssen-Love beveger seg frempå med sin utrolige teknikk og legger opp til et godt samspill med Mats Gustafsson som med en primalteknikk puster, blåser og roper inn i saksofonen sin.

Eksentrisk
Ikke bare kaster han rundt instrumentet sitt. Under hele settet bender han på kroppen som en jazzens Henry Rollins eller Torgny Amdam. Man kan få følelsen av at de to på egen hånd har oppdaget jazz-hardcore som uttrykksform. De spiller på hverandre og etter flere samarbeid både som duo og som trioen The Thing (sammen med bassboss Ingebrigt Håker Flaten), har de en kjemi som ikke kan matches av mange.

Det er mye tilstedeværelse fra artistene på scenen og det står ikke til å nekte for at det hele ender fritt og intenst. Gustafsson hyler og kaster på lydene fra instrumentene sine. Den elektriske følelsen av å se på en musiker som er i ferd med å bryte ut av tradisjonene som holder mye jazz nede i rillene melder seg. Det finnes tilsynelatende ingen grenser, og når dette fyrverkeriet fusjoneres med en av de beste trommeslagerne undertegnede har opplevd på en scene, står det hele seg til å kunne karakteriseres som en super konsertopplevelse. The Thing på samme scene kvelden i forveien (som denne anmelder ikke rakk over) må ha vært et tvers gjennom imponerende skue. Definitivt en opplevelse man skal ha med seg så snart som mulig.

Martin Horntveth

Martin Horntveth entrer deretter scenen med sitt blide åsyn og spiller av gårde et trillende lydstikk av en bursdagssang til ære for Smalltown Supersound. Snart er mannen imidlertid dypt inne i sine egne beats, og det er fritt frem for en av landets bedre funkmestre.

Musikken er hakket mer dempet og harmonisk siden debuten han leverte for noen år tilbake. Sist denne anmelder opplevde sceneutgaven av Horntveth var under Oslo Jazz Festival i fjor, hvor han stilte sammen med de eminente musikerne Jamie Liddell og Prefuse 73. Da var han nesten i tråd med rammene han la frem på utgivelsen Skull EP. Nå ser det ut til at han har trukket rytmen lenger frem i lydbildet og latt frekvensbruken gå noe ned. Det legger likevel ingen kvalitetsreduksjon på det endelige resultatet.

Avant garde publikumstekke
Det er noe med denne mannen. For Martin Horntveth har grepet om publikum på en måte ikke alle innen avant garde-musikken har. I løpet av settet blir det stadig mer klart hva som er hans viktigste grep som musiker. Horntveth har gjennom sitt medlemskap i grupper som Jaga Jazzist og Planet Derrick blitt utviklet som frontfigur med en utadvendt personlighet som han bringer med seg inn i laptopens univers. Hvor det for øvrig ikke ofte legges vekt på den umiddelbare kontakten med publikum. Når det er sagt, skal det også understrekes at han likevel har en forståelse for populærkulturen. Noe Horntveth bruker villig i musikken sin og fôrer den direkte inn i sin egen motor. Her filtreres det hele og det som til slutt strømmer ut fra effektbokser, laptoper og lydbord er selve lyden av Martin Horntveth og absolutt ingen andre.

Kveldens sett låter deilig friskt, dansende og utfordrende på en og samme tid. På samme måte som Smalltown-kollega Kim Hiorthøy legger også Horntveth frem en del utradisjonelle lydbiter som males til et deilig collage før det hele bankes utover et tydelig begeistret publikum. Han danser bak boksene sine, smiler bredt, vifter med fingrene og slenger kyss til folket. Det er ikke mer å si enn la oss få mer ny musikk fra denne mannen nå!

[Helt til sist vil jeg bare komme med en liten personlig lykkeønskning: Gratulerer med jubileet, Smalltown Supersound. Dere har gjort hverdagen til denne journalisten utrolig mye mer spennende enn den ville vært uten dere.]