Director’s Cut – Endelig albumklare ørkenrockere

Gruppens musikalske uttrykk er tydelig influert av tørre ørkenlandskap, noe heller ikke bandnavnet legger skjul på. Sannsynligvis er de geografisk plassert med ett ben i den amerikanske midtvesten. Låtmessig opererer frontmann, vokalist og komponist Dag S. Vagle i et terreng som tidligere her på berget er tråkket opp av blant andre Gunnar Emmerhoff og hans Melancholy Babies. Og nettopp derfor er sammenligningen med akkurat dem mer eller mindre uunngåelig.

Men der Emmerhoff og kompani graver seg ned i kledelig og delikat melankoli, karrer Helldorado seg opp og ut, og beveger seg i retning et jevnt over mer positivt rocka uttrykk. I enkelte av sporene på Director’s Cut sparker rogalendingene klart og tydelig fra seg friske rock’n’roll-grep på tradisjonelt, dog riktig så stødig vis. På den annen side har gutta allerede noen år på baken, og burde derfor ha hatt tid nok til å finne fram til et uttrykk som de trakterer godt nok framfor en albumdebut. Hvilket de forsåvidt også gjør.

Innholdet på platen fremstår likevel som noe ujevnt. For det første mangler de virkelig store låtene her, selv om flere av innslagene nærmer seg det orgasmiske i sin form. Et eksempel på det er smekre The Snake Girl Song, Dead River, I’d Waited For The Day og Teenage Queen. Og det finnes heldigvis flere spor av samme klassiske kaliber, spesielt i midtre del av albumet hvor tre av de overnevnte også befinner seg. På samme tid inneholder Director’s Cut andre og mer anonyme låter som dessverre bidrar til at helhetsinntrykket senkes noe.

Likevel er det her snakk om en debut som har et knakende godt utgangspunkt for å markere seg som en av sesongens friskeste innslag på den hjemlige fronten hva rock angår. Kanskje ikke en klassiker, men så absolutt en plate som bør være i stand til å sette spor etter seg, spesielt i, men også langt utenfor Rogalands fylkesgrenser.