Endelig er de der!
Bronco Busters var Zoom-vinnere for fire år siden, men selv om trioen har gitt ut både album og EP-er siden da har det vært forholdsvis stille rundt dem. Den stillheten bør og må brytes med jentenes andre album Pulse Racing; tjuefem minutter med forfriskende powerpoplåter som drypper av vår og solskinn.
Siri Eriksen, Anne Liv Tresselt og nykommer Malin Storm Andersen er ingrediensene i et band som har jobbet hardt på den norske undergrunnsscenen i mange år allerede. Skjønt det virker ikke som trioen synes at det å spille musikk er spesielt slitsomt, iallfall dersom vi skal dømme etter den boblende entusiasmen de viser på Pulse Racing.
Nå har denne forfriskende egenskapene vært det som hele tiden har gjort Bronco Busters til et interessant band å følge. Men de har kanskje aldri helt fått ut potensialet sitt. Ikke før nå.
Albumet, som er ute denne uka, er som spesialsydd for deilige vårdager og dager i solen. Det er faktisk nesten synd at det slippes allerede nå. Det føles som lytteopplevelsen burde vært spart til varmere dager i mai. Bare tull selvsagt, for trioens garasjelydende powerpop-punkrock(!), som går labelkompisene The Yum Yums en høy gang, må nytes umiddelbart. Akkurat som med en nyåpnet flaske champagne.
Ti stykker to-og-et-halvt-minuttere fyres av i kjapp rekkefølge. Samtlige spor byr opp til allsang, høy luftgitarføring og begersvinging. Det er vanskelig på komme på noen her til lands som kan levere et like stort C-vitaminsjokk på plate som det Bronco Busters får til her.
For disse jentene har alt som trengs: Friskhet, bittersøt flerstemt vokal, småskeivt lydbilde, deilige nostalgiske poprefrenger som ikke blir for opplagte og en kontrollert energisprut som tilfører det rette drivet. Running Out Of Class er årets hittil beste norske poplåt. Og dersom ikke Petre og andre radiostasjoner gjør den til en av vårens største radiohiter, slutter iallfall undertegnede å høre på norsk radio.
Men dette er ikke et enestående spor, for Gotta Go, Pagan Baby Blues, One More Reason To Go, Hey, Luv og ikke minst Not Easy Going følger hakk i hæl. I det hele tatt er utfordringen med Pulse Racing å finne noe man ikke liker. Det måtte i så fall være et par av bidragene som fremstår som ørlite anonyme i forhold til toppene. Altså kun fordi de andre låtene er så suverent gode.
Ikke det at jentene lager rock vi aldri har hørt før, men trekløveret har definitivt en egen stil som de utfører på beundringsmessig vis. Bronco Busters er kjærlighetsbarnet som The Breeders og The Apples In Stereo aldri fikk – og låter dessuten mye kulere enn The Donnas.
Alt i alt er Pulse Racing en rock’n’roll-plate det er utrolig lett å bli forelsket i. Vi får bare håpe på at forelskelsen ikke går over med det første. Sett dette albumet på repeat først som sist, og få et soundtrack til hverdagen som understreker at livet faktisk er ganske allright. For Bronco Busters har gitt ut den beste powerpopplata siden Weezers grønne plate, samma f**n hva andre skal ha deg til å tro. Med fare for at det går inflasjon i toppkarakterer for tiden; denne er fullt fortjent!
