Two Way Monologue – Moden, men ikke modig oppfølger
Den frittalende bergenseren er først og fremst en sterk komponist som både får melodi og tekster til å fungere usedvanlig godt sammen. I likhet med store popkomponister opp gjennom tidene (Lennon/McCartney, Costello, Bacharach, m.fl.), har han helt klart et bevisst begrep om hvordan en låt skal og bør bygges opp. Nesten samtlige spor på Two Way Monologue har en vers/refreng-oppbygging som før eller siden når sitt klimaks. Alt er tilsynelatende like velregissert, ikke overraskende, etter boken. Likevel er det som nevnt vanskelig å la seg sjarmere i senk av Sondre Lerche anno 2004. Dette til tross for at han fremdeles er for rene ungdommen å regne.
For det å være flink er nok dessverre ikke alene godt nok grunnlag for at resultatet fungerer ett hundre prosent. Låtene er, som nevnt, i utgangspunktet fine nok og absolutt godkjente. Men med viten om at det samtidig yngler av unge talenter der ute – både her hjemme og ute i den store verden – med atskillig mer spennende ting på repertoraret, er det vanskelig å la Sondre gli gjennom og innta poptronen sånn helt uten videre.
Dessuten virker det som om Lerche og hans etter hvert så mange kyndige kompanjonger er redde for å våge mer, både hva arrangementer og spenstighet gjelder. Det er liksom helt greit med rett-frem-pop servert på den gode gamle måten, men ikke særlig mer. For spesielt spennende eller nyskapende blir dette aldri. Iallfall ikke i den settingen som de ellers så spennende og nyskapende produsentene Jørgen Træen og HP Gundersen har vist seg som.
Sondre Lerche viser seg som en svært moden og allerede godt etablert artist innenfor sitt format. Han er utvilsomt en kar musikk-Norge har all grunn til å være stolte av. Two Way Monologue er også et langt jevnere og stødigere album enn debuten Faces Down fra 2001. Når det er sagt, bør det også legges til at albumet, basert på dette, i utgangspunktet, sterke låtmaterialet, kunne ha blitt enda bedre enn hva det faktisk er blitt.