L’Avventura – Lavmælt sengekos

Dean Wareham er mest kjent for å ha frontet det smått legendariske slowcorebandet Galaxie 500 på slutten av åttitallet. Hans karriere i nittitallets Luna er kanskje mindre påaktet – i alle fall her hjemme. Britta Phillips løpebane som musiker har ført henne sammen med en rekke alternativband som sanger og bassist, først og fremst i nevnte Luna sammen med ektemannen Warteham.

Denne platen har de to spilt inn i fellesskap utenom Luna-prosjektet og den kan kanskje sees på som en kjærlighetserklæring til hverandre. Det er blitt en gemyttlig drømmeblanding der rundt halvparten av sangene er Phillips’ og Warehams selvskrevne sanger og resten består av nøye utvalgte coverlåter. Duoens demokratiske sinnelag gir seg også utslag i fordelingen av vokaljobben som er ganske likelig fordelt mellom de to. Phillips’ stemme og måte å synge på minner ikke så rent lite om Nancy Sinatra, noe som er lett forståelig med tanke på duoens åpenbare fascinasjon for Lee Hazlewood.

Låtene er gjennomført stillferdige og passer utmerket som siste stopp før leggetid. Ingen av sangene går raskere enn midtempo og den søvnige atmosfæren de legger opp til i Night Nurse beholdes gjennom hele platen. Denne sangen er for øvrig et av tre bidrag fra Wareham og er kanskje platens sterkeste spor der den smyger seg lekent fram ved hjelp av The Scorchio Quartets strykere. Phillips to bidrag på låtskriversiden er også sterke, kanskje særlig den jazzaktige Your Baby som påkaller divaassosiasjoner.

Coverlåtmaterialet er nøye utvalgt og består av en original blanding av låter av blant andre The Doors, Madonna og Buffy St. Marie. I fremste rekke finner man St. Maries nydelige Moonshot som virkelig er en perle både i originalversjon og i denne tapningen. Indian Summer er på sin side neppe blant de sangene som huskes best fra The Doors karriere, og denne utgaven gir lite til en sang som fra før av hadde lite ved seg.

Selv om den søvnige stemningen som preger Warteham og Phillips’ musikk er deres styrke, så er den gjennomgående sentimentale tonen også platens svakhet. Det kan rett og slett bli litt for dorsk og ensformig for å klare å holde konsentrasjonen oppe. Platens gjennomførte stemning og et knippe virkelig gode sanger gjør den imidlertid til et objekt det kan være verdt å se nærmere på for de som sverger til et dempet uttrykk.

Som bruksmusikk rundt midtnatt er dette uansett en plate som i høyeste grad kan anbefales.