Into Her Light – Boring muses

Kvartetten Arcade er bygget opp rundt det klassiske oppsettet vokalist, gitarist, bassist og trommeslager. På den annen side har de lagt sin elsk på låter som sjelden er bygget opp ved hjelp på tradisjonelle måter. Forsøket kan beskrives som en slags mellomting mellom sofistikert punk og naiv indie med relativt stor spennvidde i uttrykket. Det er selvsagt ikke noe ekstraordinært nytt i dette, det er blitt gjort mange ganger før – og med langt større hell får man vel legge til.

Arcades musikk renner ellers over av glassklare referanser til Throwing Muses. Låtene på Into Her Light er ofte forutsigelig uforutsigbart oppbygd med tilsynelatende ubegrunnete temposkifter, koringer og refrenger som nesten konsekvent kommer på «feil» sted. Bandet veksler mellom det barbariske og det pyntelige, men ender ofte opp i en suppe av halvferdige indierocklåter som ikke føles særlig underholdende. Det er kanskje en hard dom mot et band som utvilsomt vil mye. Men det er faktisk svært vanskelig å finne noe særlig positivt å si om dette bandets musikk slik den fremstår på dette albumet.

Selv om innfallsvinkelen i utgangspunktet er interessant, så står ikke ferdighetene i forhold til innsatsen – og det gjelder som sagt først og fremst når det gjelder låtskriving. Forsøket på å bryte med konvensjonene lykkes rett og slett ikke. Likevel er det noe med Arcades musikk som får en lytter på kroken innimellom. Åpningen Black As… har noe ved seg, mens Holly er platens eneste lykketreff – en ganske søt låt som på med sin noe mykere linje skiller seg ut.

Sammenligningen med Throwing Muses er forresten ikke bare motivert av at dette også er et kvinnedominert band, men er relevant også til det faktum at bandets vokalist Jill Gerwe høres ut som en rene Kristin Hersh-kopien. Bare så det er sagt.