Sweet Maladies – Deilige smittende toner
Det virker kanskje noe pompøst å trekke frem en dobbel skive så tidlig i karrieren, men Sweet Maladies er en vel fullført utgivelse som renner over av godt spill og gode melodier. Sphinx. har funnet frem til et uttrykk som trekker like mye veksler på klassisk jazz som sitt eget samtidige bilde. Det resulterer i en av de deiligste jazzutgivelsene denne anmelder har hørt på en stund. I uttrykk ligger ikke Sphinx. altfor langt unna en spretten Esbjörn Svensson Trio, og makter nok også å holde følge med de beste av sine samtidige.
Det hele begynner lett og lekent. For øvrig to ord som kan assosieres med store deler av den første disken her hvor trioen får leke fritt og grenseløst. Sammen skaper de noe av den mest dansende lette jazzen på lang tid.
Sammen skaper bassist Audun Ellingsen og Ulrik Ibsen Thorsrud på trommer et strålende spillgrunnlag for saksofonist Anders Lønne Grønseth. De spretter tilsynelatende fremover gjennom rillene på plata og lar seg sjelden fange. Det er også tydelig at musikerne kjenner hverandre godt da selv den mest utagerende lek låter lett og uanstrengt.
Sphinx. fanger videre opp drivet i et groove, lansert av en av trioens medlemmer. Kort tid etter kaster de andre seg på i fart og raser av gårde uten å se ut til å ville ta hensyn til hvor de til slutt vil komme til å havne. Det beste eksempelet på dette er den effektivt raske On / Off, som ruller ut et frekt driv som lar trioen banke løs med alt de har av grep såvel som krefter.
På den andre disken får de et velkomment besøk av en av landets beste saksofonister; Petter Wettre. Han legger seg til rette, godt synlig i lydbildet, og sammen skaper det som med ett er en kvartett virkelig god jazz. Tempoet dras her noe ned, resultatet låter umiddelbart mer komponert. Dette kunne kanskje blitt en liten nedtur i forhold til det mer spennende materialet på den første halvdelen av albumet, men disse musikerne har såpass med særpreg at det aldri blir noe problem.
The Rag Man er i besittelse av en deilig duell mellom saksofonene til Wettre og Grønseth. I det de treffer hverandre i klimaks, kastes bass og trommer inn i miksen, og sammen bankes det inn et fett driv som ikke gir seg før lytteren sitter tilbake med et stort smil om munnen.
Oppsummert er Sweet Maladies et godt eksempel på at det virkelig spirer i norsk jazz for tiden. Selv et lite band som dette klarer åpenbart å dra seg ut av den tette underskogen i musikkjungelen, og det er bare å håpe at Sphinx. med dette strålende albumet klarer å finne et større publikum enn ved forrige veikryss. For om de fortsetter slik er det nemlig ikke lenge før de treffer stjernehimmelen med et brak!
