Norsk musikk vekker interesse på Island

For nå skal altså studenten få islendingene til å begynne å høre på norsk musikk. Første artist ut er den kritikerroste Heidi Marie Vestrheim som tidligere sang i Atakama og som nettopp kom med sitt debutalbum Signs And Fiction. Deretter kommer også svenskbergenske Karin Park.

Men er islendingene egentlig interessert i norsk musikk?
– Ikke enda, men det er mest fordi de aldri har hatt muligheten til å oppleve den. De er mest kjent med de finere kunstformene; Ole Edvard Antonsen, Mari Boine Pedersen og Odd Nerdrum. Nå skal vi rocke opp i denne finkulturen og vise at Norge er mer enn samer og fulle malere.

– I utgangspunktet jobber jeg med en konsertserie som vil bestå av fire konserter. Disse vil komme i tillegg til Heidi Marie Vestrheim og Karin Parks sine konserter 26. mars og 9. april. Men jeg liker ikke å snakke om avtaler jeg ikke har fått sluttført enda. Så jeg endrer spørsmålet… Hvem DRØMMER jeg om å få hit? Jeg drømmer sterke intense drømmer om å få hit Thomas Dybdahl, Magnet og kanskje Surferosa. Noen av disse drømmene har et nesten erotisk drag over seg. Vi hadde behandlet dem som konger og dronninger. Herlige mennesker som hadde blitt elsket av islendingene!
– Planene videre er beskjedne. Jeg tar ett skritt av gangen. Dersom norske artister fortsetter å ha lyst til å spille her borte, kan jeg fortsette å sørge for at det skjer. .

Ikke helt peil
Islendingene har ikke helt peiling på bra musikk, om en skal tro tjueåtteåringen som er oppvokst på Haslum i Bærum og i Moss. For til tross for storheter som Sigur Rós og Björk, så har de ikke så mye med det islandske musikkmiljøet å gjøre. Visstnok er ikke islendinger så flinke til å spille heller.
– Det er veldig mange mennesker som hjelpeløst hamrer løs på instrumentene sine og ser seg selv som «band», sier Gotteberg.
– Kvaliteten på disse er godt under garasjenivå, ofte er det litt komisk, noen ganger litt trist. Så er det et par band som kan greiene sine, som Minus, Maus, Indigo og Jan Mayen. Gjengen fra Gus Gus er veldig til stede i miljøet her. Et islandsk band kommer kanskje til å herske over hele kloden. De heter Tenderfoot og er fantastisk bra! Alle er forøvrig veldig stolte av band som Sigur Rós og for den saks skyld Björk, men de har lite med livescenen her borte å gjøre. De er for store og internasjonale til det.

Den islandske scenen opererer på et ganske annerledes vis, hvis vi skal tro Gotteberg.
– Den fungerer på den gamle undergrunnsmåten, bare avbrutt av en og annen stor artist som slenger innom på vei til eller fra USA. Oppslutningen på konsertene er gjennomgående bra. Med den gamle undergrunnsmåten mener jeg at det sjelden blir gjort mye PR i forkant av konsertene og ofte tar man ikke inngangspenger i det hele tatt. Og bare sjelden, veldig sjelden, høres konserten bra ut. Jeg har tenkt å endre på dette.

Interessen på topp
Det beste av alt er at interessen ser ut til å være topp, på begge sider av Atlanteren.
– Interessen fra Norge har vært overveldende bra. Det er tydelig at muligheten for en spillejobb på Island fenger interessen til norske artister. Og jeg har blitt tatt i mot med åpne armer av min samarbeidspartner her på Island, Ragnar Halldorson. Han driver stedet Jón Forseti, og er en alle tiders kar. Islendinger flest syntes det høres veldig spennende ut at norske band vil komme hit, og det blir gøy å se hvilken oppslutning vi får om prosjektet.

Ideen fikk han da han jobbet som bookingsjef på Kroa i Bø i fjor.
– Jeg fikk blod på tann etter en vellykket høst der og følte jeg snublet over et marked som ikke blir benyttet i det hele tatt. Ideen fikk jeg opprinnelig fra bookingbyrået Artistpartner før jeg dro over. I utgangspunktet valgte jeg navnet TROLL fordi jeg ville ha noe som var umiskjennelig norsk og samtidig forståelig på islandsk. TROLL er et enmannsforetak som skaffer norske artister spillejobber på Island. Enkelt og greit.

Og hva med potensialet for norske artister på Island? Er det i det hele tatt noe marked?
– Det gjenstår å se. Islendingene er et entusiastisk, høflig og nysgjerrig folkeslag. Siden det er så dyrt å få utenlandske artister hit skjer det sjelden, og det vekker interesse hver gang det skjer. Mari Boine trakk fulle hus her forleden, for eksempel. Norsk musikk surfer jo på hundreårsbølgen for tiden, og jeg ser ikke hvorfor ikke musikken ikke skulle slå an her også. Den er kvalitativt mye bedre enn det meste av det de har her, med unntak av Tenderfoot. Men CD-markedet forstår jeg meg ikke på. Gjennomsnittsprisen for en ny cd her borte er trolig rundt 230 norske kr, så der er det foreløpig ikke mye å hente.

Kontaktinfo (for de som er interessert):
Jon Andersen Gotteberg
TROLL productions
jongotteberg@hotmail.com
+3548465387
Bergðoragata 29
101 Reykjavik
Iceland