Spector-drømmer og homopop

(Klubb Slick / Metropolis, KTH, Stockholm – Lørdag 6. mars 2004)

En av The Hidden Cameras åpningslåter handler om menn som treffer hverandre på kirkegårder for å ha sex. Det er poetisk skildret, møtet mellom kirkeklokker, gravsteiner og homofile menn i for trange bukser. Dette er en god oppsummering av hva The Hidden Cameras handler om. Til svenske Dagens Nyheter sier Joel Gibb at han gjerne vil gjøre det stygge, vakkert. Forandre vår oppfatning av universelle fenomener som for eksempel stanken av et herretoalett. Slike ting som fortoner seg likt uansett hvor man måtte befinne seg på jordkloden.

Kirkeklokker og kampsanger
Om Joel Gibb skulle ha gjenskapt lydbildet fra The Hidden Cameras debut-album The Smell Of Our Own Live, måtte han hatt med seg to symfoniorkestre. I stedet fremstår bandet i en nedstrippet og mer skranglete versjon. De er faktisk tolv stykker på scenen, men det er litt uklart hva alle egentlig driver på med. De som gjør mest ut av seg er de to danserne som står på scenen i bar overkropp og finlandshette.

The Smell Of Our Own var for mange en åpenbaring av et popalbum. Kirkeklokker, pauker, nydelige strykearrangementer og homofile kampsanger. The Hidden Cameras største hit Ban Marriage er et angrep på det Gibbs oppfatter som en homsekultur som gjør hva som helst for å tilpasse seg den hvite amerikanske middelklassenormen. Det var også Ban Marriage som virkelig fikk publikum til å ta av. 1500 indiepopere skrek ut sin misnøye med institusjonen ekteskap.

lnnpakkede drømmer
The Hidden Cameras befinner seg i et slags grenseland mellom det håpløst ironiske og det håpløst pretensiøse. Man kan av og til lure på hva som egentlig ligger bak tekstene på Smell Of Our Own. Til tross for at skildringene i og for seg er direkte nok, så ligger de godt gjemt bak det ambisiøse lydbildet. Innpakningen er vakker og ikke på noen måte kontroversiell.

Det er forfriskende med et band som virkelig har noe på hjertet. Et band som ikke snubler rundt i musikalske klisjeer fordi de ikke har noe bedre å gjøre. Denne kvelden fungerte The Hidden Cameras imidlertid best i teorien. De klarte ikke helt å holde på oppmerksomheten til publikum. Kanskje fordi de ikke begynte å spille før klokken var kvart over to om natten.

Joel Gibb kan imidlertid skrive poplåter, og til sommeren kommer The Hidden Cameras’ oppfølger. Den er vel verdt å vente på.