Blanket Skies – Rått og melankolsk

Det finnes ingen synther og mandoliner i Ebon Tales verden. Her går det i det klassiske rockformatet uten nevnevedige fiksfakserier og staffasje – rett fram indierock med bass, gitar og trommer.

C’Mon Solider åpner ballet på en temmelig heavy måte, skjønt også den har, i likhet med alt annet på denne EP’en, et melankolsk anstrøk. Dette anstrøket blir enda tydeligere på Speed Jesus som riktig nok åpner vel så hardtslåenede, men som halvveis ut i sangen plutslig slår om til en Mogwai-aktig instrumental. Fra da av og ut er iveren etter hardtslående toner så og si forduftet og vi står tilbake med et ytterst følsomt band med en sår undertone og en nokså dyster vokalist.

Det er et visst livepreg på låtene og det er kledelig med tanke på det rå uttrykket de sverger til. De minner litt om salige The God Machines One Last Laugh In A Place Of Dying hvis noen husker dem. Det hele resulterer i en ganske upolert rock som har en tendens til å slå over i en ren manifestasjon av fortvilt handlingslammelse og melankoli. Ikke det at Ebon Tale høres like deprimerte ut som The God Machine, men de har definitivt noe av den samme stemningen i musikken.

Frida Franzøns vokal er ikke akkurat i verdensklasse rent teknisk. Men så prøver hun seg da heller ikke på skjønnsang. Den raspete og ubehandlete i stemmen hennes er egentlig et pluss, men når hun skriker til for fullt blir det rett og slett ubehagelig å høre på noe som øelegger det som ellers er ganske flotte låer. Hun når mye bedre ut på EP’ens roligere pariter og aller mest på den malmfulle Go After som utvilsomt sitter igjen som EP’ens ess.

For all del, dette er en riktig så trivelig EP som ganske sikkert vil falle i smak hos en del indierock-entusiaster også her i landet. De rolige partiene er stort sett bra gjennomført, mens de mer rocka låtene ødelegger mer enn de bygger opp. Det interessante med Ebon Tale er kanskje ikke så mye hva de er per i dag som hva de kan utvilkle seg til å bli.