Till Death Do Us Part – Legender i fritt fall

Det skjedde noe med latinhip hoperene i Cypress Hill mot slutten av 1990 tallet. Det kunne virke som om de bevisst gikk inn for ikke å lage gode album. For så å foreta en retningsløs søken etter noe som kunne friske opp uttrykket deres. Det gikk til og med så langt at de beveget seg inn på en ekstremt mislykket blanding av hardrock og hip hop på den groteske platen Scull & Bones. Etter denne kunstetniske fadesen vil det meste være å anse som en kreativ opptur. Til og med denne nye platen deres, Till Death Do Us Apart.

Men det er bare på overflaten at dette virker som brukbare saker. Uansett hva Dj Muggs og B Real måtte prøve å fortelle oss, er de som gruppe langt, langt over toppen som bidragsytere til hip-hopsjangeren.

Når denne gruppen var på høyden kreativt, sånn cirka rundt Black Sunday albumet, representerte de noe eget. De hadde et friskt og mystisk sound som gjorde dem både populære og viktige. Men et eller annet sted på veien mistet de grepet over musikken sin, og prøvde å gjøre ting de ikke hadde forutsetninger for å klare.

Cypress Hilll anno 2004 er intet mindre enn en blodfattig og likblek tullekopi av den barske hip-hopgruppen som mante frem at de var gale i hodet i 1993. Denne gangen prøver de seg også på litt rock-hop med Prodigy (!) på Last Laugh, før de stuper ut i en dancehall lignende sak med Ganja Bus og går inn for en udiskutabel krasjlanding på tittelkuttet Till Death Do Us Part. Som kanskje er den kjedeligste låta man har hørt fra denne gjengen noen gang.

De er allikevel for rutinerte til å lage et helt album uten ha med noe å glede seg over. Høydepunktene her heter What`s Your Number og Once Again som ikke er spesielt minneverdige. Men de får passere fordi alt det andre låter så hinsides trivielt.