Musicology – Prince på rett vei

Etter å tilsynelatende ha havnet på en evigvarende kollisjonskurs med bransjen, plateselskaper, etc., har altså gode gamle Prince tatt til vett og funnet tilbake sitt egentlige artistnavn. Han er også tydelig i ferd med å finne tilbake inspirasjonen som ga oss en rekke klassikere gjennom åttitallet.

På Musicology virker det iallfall som om han er det. For her glimter den lille mannen fra Minneapolis tidvis til og viser kvalitative tendenser han ikke har vært i nærheten av siden en gang på åttitallet. Platen åpner med den svært funky og elegant utformede tittelsporet og første singel ut. Her tar Prince et oppgjør med fortiden og sin egen rolle i musikkhistorien. Gamle helter hylles, samtidig som han indikerer at han nå for alvor har tenkt seg tilbake der hvor han hører hjemme; på toppen.

Videre trekker han lytteren med inn i en musikkhistorisk reise på en måte som Prince mer enn de fleste makter å gjøre med inderlig troverdighet. Låter som Illususion, Coma, Pimp & Circumstance, Life ’O’ The Party og Cinnamon Girl er i tillegg til Musicology alle ypperlige eksempler på at mannen denne gang mener alvor.

Ellers er albumet også krydret med et knippe r’n’b- og soul-ballader på et vis som får dagens yngre aktører på feltet til å virke som bleke kopister. Et spor som Call My Name låter eksempelvis som gammelt arkivmateriale istøpt et skittent, men utvilsomt kledelig lydbilde.

Men alt på denne platen er beklageligvis ikke av like høy standard. Til tross for at vi skimter glimt av ekstasisk spillekåthet lik den vi fikk servert i glansdagene, kommer også mer traustige og tamme øyeblikk til overflaten her. Spesielt kommer dette til syne i platas siste halvdel, hvor det hele tenderer til det kjedelige. Litt av årsaken til at interessen dabber av underveis ligger nok også i det produksjonsmessige, som altmuligmannen Prince selv har hatt kontrollen med her. Neppe det lureste trekket han kommer opp med i 2004.

Men på sitt beste er Musicology et gledelig gjenhør som tidvis befinner seg på høyde med mannens tidligere bragder på platefronten. Det er fristende å gå så langt som å hevde at dette sannsynligvis er hans jevneste og kanskje stødigste album siden klassikeren Sign ’O’ The Times så dagens lys i 1987. Som naturligvis er både vel og bra, men likevel dessverre ikke nok. For det er fremdeles en viss distanse før vi kan si at karen er tilbake på det nivået som i sin tid gjorde ham til et musikalsk geni.

Like fullt: Musicology overgår samtlige albumutgivelser fra Prince siden 1987 – med eller uten hans kumpaner i The New Power Generation. Da er 1988s Lovesexy inkludert. Hvilket understreker at den nå snart 46 år gamle artisten synes å være på vei til nye karrieremessige høydepunkt. Det er tross alt en stund siden sist det skjedde. Fremtiden ser betraktelig lysere ut for Prince – og ikke minst for hans tidligere fans, som utvilsomt vil trykke den nye utgaven av mannen hjertelig til sine bryst.

Dette kan og bør helst betraktes som en ny startfase for en tidligere høyt respektert musiker. La oss bare håpe at det varer og at mister Nelson etter dette er inspirert nok til å utvikle noe enda bedre i årene som kommer.