Ulempen med sjangeren for singer/songwriters er at man sjelden klarer å finne frem til nye vinklinger i uttrykkene sine. Dermed sitter man igjen med den gode melodi, et vanskelig mål. En rekke unge låtskrivere forblir derfor kun blasse kopier av sine inspirasjonskilder. Dette gjelder definitivt ikke Jens Lekman. Han har grepet tak i de samme detaljene mange av hans samtidige også har benyttet, men som Nicolai Dunger før ham, klarer han å filtrere det gjennom et filter som gjør uttrykket til hans eget.
Den mørkmyke stemmen til Lekman skaper assosiasjoner til en britisk helt som Morrisey, men dette er ikke det som skiller Lekman fra hopen av låtskrivere. Førstesporet Tram #7 To Heaven er strålende popmusikk av beste merke. Han har brukt studioet som et instrument i det vinylknitring og innspillingssus gjør sitt inntog i låta på en måte som er ytterst smakfull.
På det neste sporet er studioet fjernet som buffer mellom kunstner og lytter. Lekman, en annenstemme og lett klapping er de eneste bestanddelene i lydbildet gjennom hele Do You Remember The Riots? og viser til det spekteret Lekman har i sitt uttrykk. Sammen med den vårkåte singelen You Are The Light er suksessen til Lekman armert i pophistorien for evig og alltid.
En klassiker stopper nok ikke med åpningssalven og det gjør heller ikke dette albumet. Deilige stråler av glede skjærer ut av stereoen med herlige Julie og det lammende deilige tittelkuttet og det fortsetter til rillene renner ut i drømmeland. Hør bare på den deilige plystreintroen på If You Ever Need A Stranger – en ærlig hyllest til de av oss som enda tror på ”true love”.
Det holder likevel ikke med gode melodier og fiffige studioløsninger hvis man skal lage et mesterverk av et album. Man trenger de gode historiene. Tekstene til Lekman er ikke streite historier fra virkeligheten vår, men han treffer innertier med sine metaforer. Skjebnene i Lekmans verden gjør slik vi alle håper vi kunne gjort det, hadde vi hatt mot nok. Gjennom hele skiva går den gode fortelling som en rød tråd.
Det er vanskelig å si særlig mer om dette rent ut strålende albumet uten å tippe over i det patetiske. Så derfor: When I Said I Wanted To Be Your Dog er rett og slett et av de beste albumene man kommer til å høre i år og vil helt klart være å finne på en del lister ved årets slutt.
Rock-vokalist gir ut barnesang. Siri Stray er en norsk sanger og låtskriver fra Østlandet. Hun…
Dalien er en norsk rapper som har sin egen stil. Det er ikke old school…
Fetter Tom har spilt inn filmmusikk med hjelp fra TNT-gitarist Ronni Le Tekrø. Forrige gang…
Hun har gitt ut sitt første soloalbum, og har ett til på vei. Hun har…
Amelie Aldner er en svensk artist bosatt i Norge. Med sin klare og kraftige stemme…
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…