En ukjent herre

Han ser rocka ut, Mattias Hellberg, der han kommer slentrende ut av heisen. Rocka som i at han kunne ha blitt plassert på et bandbilde med Rolling Stones eller The Strokes uten å ha sett malplassert ut. Så er han da også en klassisk rocker, med fortid i mange forskjellige konstellasjoner. Han er egentlig en ganske ukjent herre som nok stort sett får gå i fred på gata. Noe som ganske sikkert passer ham greit.

Grunnen til at han besøker Oslo denne ettermiddagen er hans ferske debutskive som soloartist. Den selvtitulerte skiva har stort sett fått bra kritikker, og nå tar han med seg backingbandet The Healing Hand ut på veien. De besøker Bergen førstkommende lørdag og Oslo på mandag.

– Hvorfor soloskive nå Mattias?
– Etter at samarbeidet med Martin Hederos dessverre tok slutt, gikk jeg litt rundt og lurte på hva jeg skulle finne på. Så begynte Daniel Zqaty å mase på meg om at jeg burde starte arbeidet med en soloskive. Jeg likte tanken og dermed var vi i gang.

Sterk solodebut
Hellberg hadde noen låter liggende fra før, skrev noen nye låter, ringte en gammel kompis fra bandet Alimony og lurte på om han kunne ta en låt de hadde spilt inn en demo av. Videre komponerte han litt sammen med The Soundtrack Of Our Lives-gitarist Matthias Bärjed (som spilte sammen med Hellberg i Nymphet Noodlers) og tok sin vane tro med en coverlåt. Denne gangen fra Simon & Garfunkel. Sammen med backingbandet The Healing Hand og produsent Zqaty snekret han sammen det som etter vår mening er en av årets sterkeste skiver så langt.

– Jeg er veldig fornøyd med platen selv også. Og det er jo veldig hyggelig at folk liker det de hører. Live gjøres låtene mye mer rocka enn det de fremstår som på plate. Det er jo en rocker jeg er så det føles helt normalt. Det forundrer meg veldig at enkelte anmeldere hjemme i Sverige har klaget på akkurat dette etter konsertene. De må ha hengt seg veldig opp i de to årene og to platene jeg gjorde sammen med Hederos. Ser man på hele min karriere så er det jo ikke akkurat rolig musikk som har vært min stil, så da virker det litt historieløst at de angriper meg for å slippe løs gitarene.

Matthias Hellberg er ikke akkurat plaget med fritidsproblemer. Fra han var liten gutt og hørte på storesøsknenes Dylan-, Stones-, Young– og Marley-plater har han hatt et lidenskapelig forhold til musikk. Og han har fra veldig ung alder bygd opp et nettverk av bekjentskaper som gjennom flere år har skaffet ham band, spillejobber, produsenter og venner. Forrige gang vi så ham i Oslo var han med Stefan Sundström. Da som gitarist på flere konserter. Hellberg forteller at det samme bandet Sundström hadde med seg den gang nettopp er ferdig med innspilling av en ny skive; forsterket av kapellmester og keyboardist Martin Hederos.

– Mitt nettverk har skaffet meg folk til The Healing Hand, et flott band. Ettersom jeg er vant til å miste kollegaer til andre band, tar jeg ikke lenger noe for gitt. Derfor vet jeg ikke hvor lenge jeg kan regne med at gutta i The Healing Hand er med meg. De har jo alle andre jern i ilden. For eksempel skal Pelle Ossler snart i gang med å spille inn ny skive med Thåström.

Ryan Adams
Ryan Adams er en annen artist som har betydd mye for Mattias Hellberg. Amerikaneren var mannen som ville ha Hederos & Hellberg som support for sin europaturne for et par år tilbake. Hellberg hadde gitt ham en CD da Adams besøkte Göteborg noen måneder tidligere. Svensken er veldig takknemlig for det, men er i likhet med veldig mange andre ikke overvettes imponert over det Ryan har gjort den siste tiden:
– Det er ikke min mening å disse en kollega og venn, men det er klart at man tenker sitt når man ser hva som har skjedd med Ryan. Han har fått for stor frihet og trenger tydelig litt strammere styring. Det at han har brukket hånden kan kanskje vise seg å være bra for karrieren hans. Nå får han tatt en liten pause, og jeg er ganske sikker på at han fortsatt har flere flotte album i seg. Men det er umulig å si noe om når eller om det kommer.

Vi fortsatte praten om løst og fast, og etter å ha lagt bort penn og papir og tatt frem en duggfrisk pils løsnet snippen atskillig for både Mattias og undertegnede. Noen verdensproblemer ble riktignok ikke løst, men det var da heller ikke målet med praten.

Vi kan bare anbefale så mange som mulig å få med seg lørdagens konsert som altså finner sted på Madame Felle i Bergen mens Cafe Mono i Oslo besøkes mandag kveld.