Luring – Nå er det Odds tur

Det er merkelig hvordan platemarkedet fungerer. Tilbake i 2000 kom Vinjeguttens forrige soloalbum, kort og godt titulert Nordstoga. Et aldeles glimrende album som burde ha sikret plass på den norske stjernehimmelen og med påfølgende storsalg. I stedet ble den forbigått i glemsel av media, og dermed også de norske platekjøperne. Men det er vanskelig å overse et slikt talent som Nordstoga, og dermed var det rett og slett uunngåelig at han i de årene som har gått, har fått ørene opp hos de som kan trekke i de riktige trådene. Med Luring bør ørene åpnes hos atskillig flere.

Den solide vokalbakgrunnen fra folkemusikken kombinert med en pop/rock-sangstil, skaper et vokaluttrykk som er helt og holdent Odd Nordstoga. Stemmen er varm og følelsesrik, kombinert med en lekende musikalitet som går hånd i hånd med låtskrivertalentet hans. Han makter i motsetning til de aller fleste sangere å skape rom og snedig dynamikk i låter som på overflaten virker enkle i melodien.

Spesielt attraktivt blir det i tospann med Nordstogas vinjedialekt. Det skjer noe lyrisk spennende i møtet mellom stemmen, dialekten og ikke minst tekstene hans. For det er her han skiller seg virkelig ut fra mengden. Nordstoga har en fantastisk evne til å synge intelligent og svært treffende om enkle og nære ting som x- og y-generasjonen har gått og går gjennom. Det være seg å bo hjemmefra, å slite med studier, det å måtte bli voksen eller vanskelig kjærlighet rundt de tretti. Som han for eksempel gjør på Lause Ting.

Nevnte Lause Ting er kanskje den mest umiddelbare låta sammen med den strålende Hallo, Hallo og Kveldssong For Deg Og Meg, mens resten av albumet vokser stort etterhvert som Nordstoga og hans musikalske venners voksne og inspirende blanding av norsk folkemusikk og amerikansk rootsmusikk får tak på lytteren. Her finnes ingen provoserende virkemidler som vil virke støtende på noen, men heller kreativt og dyktig bruk av tradisjonelle instrumenter som langt på vei er med på å skape et solid musikalsk ståsted for mannens videre karriere.

Her er flørt med alt fra hardingfeler til steelgitarer, men uten at det går an å stigmatisere musikken som enten folkemusikk, roots, pop/rock, viserock eller folkrock. Han er kort og godt seg selv best. Han er en artist med stor integritet som endelig ser ut til å få den suksessen og oppmerksomheten han fortjener fra flere generasjoner nordmenn. Dette er musikk som alle bør kunne sette pris på og glatt unngå noen form for båssetting. Bygdepop? Ja, kanskje. Men med en umiskjennelig urban følelse over det hele.

Spørsmålet blir likevel om alle låtene vil holde mål over tid, siden enkelte ennå virker litt pregløse. Derfor føles også albumet som om det er ti minutter for langt. Luring er likevel et popalbum som er herlig smart, tilgjengelig, sydende av kvalitet og er fantastisk hverdagslig inspirerende gjennom sine gode tekster. Flotte saker fra talsmannen for «den seste generasjon som lengtar heim».