Idol og mangelen på seriøs kritikk

Det er med lette drag av skamfullhet at dette skrives. Idol er liksom ikke noe man skal være opptatt av om man skal fremstå som seriøs musikkelsker her til lands. Men jeg innrømmer det: Jeg lar meg engasjere i saken, slik som så mange andre gjør. Men hvorfor gjør jeg det? Jo, fordi Idol liker å kalle seg selv for en sangkonkurranse, og er det noe jeg liker, så er det å bedømme om folk synger bra eller ikke. Både ut fra det faktum at jeg er musikkskribent og at jeg selv er kjent for å befinne meg bak en mikrofon både titt og ofte. Derfor har jeg denne våren, i likhet med i fjor, ofte sittet foran fjernsynet og bannet og hylt etter å ha sett en del gode, men for det meste middels gode sangprestasjoner. For man vil jo gjerne at de beste skal gå videre og at de som synger mindre bra skal forsvinne. Det finnes ikke noe verre enn surtsynging!

Bekymrende feilkritikk
Man må uansett beundre disse unge menneskene for å i det hele tatt tore å stille opp hver fredag kveld og synge for mange hundre tusen mennesker. De kan umulig vite hva dette egentlig dreier seg om. Derfor er det så utrolig skuffende å se at de som egentlig skal vite hva dette dreier seg om, nemlig dommerne, ikke ser ut til å vite så mye mer.

Det er nemlig bekymrende å se Jan Fredrik Karlsen i fredagens program slippe unna med å rose en surtsyngende Sandra Lyng Haugen, for i det neste øyeblikk kritisere en av de bedre prestasjonene i årets Idol, gjennomført av Margaret Berger. ”Det er ikke noe personlig, men det virker ikke som du gir hundre prosent”, uttalte Karlsen for ørtende gang om jenta fra Hitra. For de fleste foran tv-apparatene og tilstede i salen, så var det opplagt at attenåringen hadde gjort nettopp det. Ikke minst for Berger selv, som kjapt parerte med å si at det var ”bullshit”.

Selvsagt handler det om subjektive meninger når de såkalte dommerne uttaler seg, men ved at man kaller de fire i panelet for nettopp ”dommere”, så forventer man en viss objektivitet og ikke minst generelt god musikkunnskap. Og evne til å skille gode prestasjoner fra de dårlige.

Sangkonkurranse eller ikke?
De som sitter hjemme i de norske hjem blir forespeilet ”ekspertuttalelser”, men det man ender opp med, er som regel rene synsinger på hvem som vil gjøre det best hos publikum. Undertegnede tenker f.eks. på uttalelser som: ”Du har valgt en for anonym låt”. I en sånn sammenheng så må man bare spørre: Hva i all verden har dette med en sangkonkurranse å gjøre? Enten synger man bra, eller så gjør man det ikke. Det er en veldig grei problemstilling, når man bare tenker etter. Men ved å ikke svare på dette, men tvert imot kommentere muligheten for suksess så sender man feil signal, både til publikum, men også til deltakerne selv.

Ved å være negativ til en artist på scenen fordi denne ikke synger kjente nok sanger, til tross for at selve fremførelsen er upåklagelig, så fremstilles det hele i et merkelig lys. Spesielt med tanke på at middelmådige fremførelser av mer ”kjente” låter samtidig blir fremhevet som gode innslag. At enkelte dommere påstår at de ikke kan uttale seg om en sang fordi de har ”hørt den for mange ganger”, er også en rimelig spesiell påstand. Det burde da i så fall være den beste måten å dømme fremførelsen på? Er det selve sangen i seg selv eller fremførelsen som skal bedømmes? Hvordan tolket artisten låta? Eller er det muligheten for suksess hos publikum? Jeg er forvirret her.

Hva er egentlig problemet?
Så hvorfor er dette et problem? Ganske enkelt fordi det skaper feil holdninger til hva man skal kunne regne som godt artisteri og musikalitet. Og fordi disse artistene fortjener å få høre en kvalitativ tilbakemelding og ikke bare løgn og fanteri basert på helt andre ting enn det rent musikalske og artistiske. At Idol-juryen har sittet og sett på de samme menneskene i over et halvt år, har i år helt tydelig skapt menneskelige preferanser. Noe som skader hver enkelt deltaker sin sak. Dommerne er enten ikke kritiske i det hele tatt (les: Anneli Drecker), eller så har de hatt sine egne agendaer i forhold til hvem de liker eller ikke liker, uavhengig av fremførelse. Slik kan det i hvert fall virke på undertegnede.

Det gir veldig forvirrende signaler til tv-seerne og til artisten at en god prestasjon blir kritisert av en profilert hoveddommer, mens en middelmådig en får positive kommentarer. Som igjen vil påvirke både selve konkurransen og folks generelle oppfatning av god musikk. Fjernsyn er som kjent et kraftig medium hva påvirkning angår.

Mangel på god kritikk
Musikkritikk er allerede et omdiskutert område og er selvfølgelig farget av personlige meninger, men man må kunne kreve at tilsynelatende ”fagfolk” skal kunne høre forskjellen på en god og middels god sangprestasjon, uten å la seg farge av personlige preferanser for hvem som fremfører den. Spesielt siden man av og til kaller Idol for en sangkonkurranse.

Og det er det som provoserer en musikkjournalist oppi alt det kommersielle sirkuset rundt Idol. Nemlig mangelen på god kritikk. Det er riktignok disse dommerne som har ansvaret for at de nåværende finalistene i det hele tatt har fått lov til å være med, men med de opplagte faglige mangler de av og til oppviser, så må man nesten lure på hvor mange talenter de faktisk ikke plukket ut i de regionale prøvene?

Nå er ikke Idol det viktigste som skjer her i verden, selv om TV2 prøver alt de kan for å overbevise oss om nettopp det. Men hvis Kurt Nilsen kan få en million for å varme opp for Bryan Adams (*grøss*) i Bergen i stedet for å få inn flere mindre kjente, men minst like gode lokale talenter, så er det ingen tvil om den kommersielle verdien rundt konkurransen. Derfor bør TV2 neste gang, om de finner på å arrangere konkurransen igjen, sørge for å hente inn et dommerpanel som klarer å skille klinten fra hveten. I hvert fall bør man avklare hva slags roller «dommerne» skal ha i finalerundene. De må gjerne også ha et mer oppfinnsomt muntlig språk enn ”lissom”, ”da”, ”groove”, ”feel” og ”flow”. Nettopp fordi så mange ser på og engasjerer seg. Vi fortjener bedre, og det gjør deltakerne også.