I Know You’re Not Asleep – Utsøkt catchy eleganse

Det er lett å sette spørsmålstegn ved at Boy har valgt å inkludere de hovedlåtene fra de to første utgivelsene fra 2000 på debutalbumet. Begge er riktignok strålende låter som glir fint inn på platen sammen med et knippe like uimotståelige poplåter av den catchy sorten. Men nye er de definitivt ikke i denne sammenheng. På den annen side er det forståelig at gruppen vil tilby disse smekre tonene til dagens platekjøpere, da det er lite sannsynlig at disse gamle singlene lenger er å finne i platebutikken.

Boy lefler ellers med et lett homoerotikk, og setter ”gutten” i fokus, både i musikalsk- og imagemessig betydning. For hvem ellers kommer fra det med æren i behold etter å presentere et bilde av en naken guttunge på forsiden av coveret?

Musikalsk sett er det her likevel først og fremst snakk om smittende catchy låter som setter seg lett og som fremstår som klassiske popmelodier av ypperste karakter. Og uten sammenligning for øvrig, ser det med ett ut som om Norge har fått sitt eget Pet Shop Boys, mens en artist som Morten Abel etter dette virkelig bør begynne å bekymre seg for økt konkurranse på den nasjonale poptronen. Likevel er I Know You’re Not Asleep innholdsmessig sett en musikalsk slektning av Alphabetical av Phoenix og Talkie Walkie av Air. For dette er sett under ett et minst like overbevisende album som de to franske utgivelsene var da de dukket opp tidligere i år.

Det som videre overbeviser med albumet er den sommerfriske og lette musikalske signaturen som Kay Skogheim og Kasper Søyland (som utgjør kjernen i Boy, red.anm.) her galant setter på verket. Produksjonen er like utsøkt som den er gjennomført, mens både låtinnhold og fremførelse er overbevisende i nesten hver eneste lille detalj. Om ikke det er nok, så viser dette materialet seg å vokse for hver lytting, noe som er en enorm styrke med tanke på hvor iørefallende dette i utgangspunktet er ved første gjennomspilling.

Åpningssporet Superstar er neste singel ut, og en låt som høyst sannsynlig kommer til å fronte albumet og på sikt gi Boy en utvidet tilhørerskare. Med en viss tilhørighet i synthpopens grensetrakter, er dette mer enn noe en sterk poplåt med et stort nedslagsfelt som med letthet bør kunne være i stand til å omfange alle med sans for den gode popmelodi. Genialt er det nødvendigvis likevel ikke, men hvem bryr seg om slikt så lenge det er så delikat levert som i dette tilfellet?

Og som med åpningssporet og de to relativt gamle singelsporene, er også mesteparten av det øvrige innholdet på platen en ren oppvisning i snedig popkunst. Med en fot plantet i åttitallets synthpop og den andre i syttitallets glampop, makter Boy med stor overbevisning å by på moderne popmusikk som befinner seg på høyde med andre store, og ikke minst internasjonale aktører på feltet. For de er lang fra alene om oppmerksomheten i det musikalske segmentet de opererer i. Nevnte Phoenix, og tildels navn som Air er ikke akkurat dårlige referansepunkter i dette celebre selskapet.