Franz Ferdinand – Dans med Franz

NME begynte som vanlig det meste ved å ha overskriften, «This band will change your life», selvfølgelig med Franz Ferdinand på forsiden. Uansett om vi vil innrømme det eller ikke, så har fortsatt NME mye å si når det gjelder salg av musikk på de britiske øyer. Og nettopp en slik overskrift fikk singelen Take Me Out langt opp på listene, nesten til topps faktisk.

Når det gjelder kredibiliteten til avisa så er den så som så. Muligens er en av grunnene til det at de veldig ofte griper sjansen til å hype et nytt band som tidenes beste etter kanskje en liten EP og en to-tre bra konserter. Selv om de av og til bommer en smule, så har de i hvert fall truffet her. Hvorvidt ens liv blir så drastisk forandret er vel heller tvilsomt, men at vi står foran en meget bra plate, et album som vil rulle og gå mye i løpet av sommeren, er helt klart.

Gutta fra Skottland har som mål å få mer dansing på konserter, noe de sikkert i stor grad får til. At det i tillegg fenger karer som undertegnede som ikke har ristet på hoftene siden Grease regjerte barneskolediscoene, er jo også veldig knall. Joy Divison og The Strokes er to navn som er på alles munner etter å ha hørt denne skiva, to lydbilder som definitivt har mye til felles med Franz Ferdinand sitt. Vil også føye til art-rock gutta i Television som rimelig sikre inspiratører. Tror nok det er noen Tom Verlaine- og Richard Lloyd-fans blant disse gutta ja.

Dette er åttitallets postpunk lagt inn i dagens veldig tidsriktige rocksound, fryktelig fengende og veldig klubbvennlig. Det er energi, kraft og selvtillit, bygget på spenstige melodier og deilig vokal. Det er utrolig funky og faktisk veldig dansbar «indie-disco-rock». En debut på høyde med utgivelsene fra band som; The Strokes, Yeah Yeah Yeahs, Interpol, Hot Hot Heat og The Vines.

Take Me Out er singelen som har regjert lister overalt siden albumet kom; en låt som nesten har blitt overspilt på radio, Svisj, MTV og så videre. Come On Home en annen herlig låt, der bandet faktisk har knabbet gitarriffet fra ABBAs Take A Chance On Me.

Videre er Darts Of Pleasure, The Dark Of The Matinèe og Michael også fryktelig energiske trampe-til-takten-låter. Meget lyttervennlig rock som smyger seg gjennom øre til øre, forførende og med intensjonen om å sette kroppen i sving.

Oppsummert er Franz Ferdinand genial og lekende scotpop fra Glasgow, riffbasert og med refrenger som sitter som limt i pannebrasken etter bare noen få gjennomlyttinger. Gjennomført, ambisiøs, helt uten å bli pretensiøs. Med andre ord: Veldig, veldig bra! Hvorvidt dette ender opp som en av årets utgivelser gjenstår og se, men at det er et av Skottlands sikreste kort for tiden, er iallfall hevet over enhver tvil.