Nerves – Innfrir uten å overraske

Et velkjent begrep i musikk er ”den vanskelige andreplata”. Når et band debuterer med en perle av et album, kaster medier og tilhengere et lass av forventninger på bandet og dette bidrar i mange tilfeller til at det er lett å miste sin visjon ut av syne. Det hele kan ende med at albumet låner mer av sin egen fortid enn å bidra til å definere sin samtid.

Heldigvis klarer mange også å unnvike denne klassiske fellen og gir i stedet ut et album som befester deres posisjon som strålende band. First Floor Power har heldigvis hatt sine nerver under kontroll.

Da de slapp debuten There Is Hope for noen år tilbake, slo den ned som en bombe i stereoen til denne anmelderen. Med et lydbilde som kombinerte åttitallets kjølighet med uanstrengte og smilende popmelodier, maktet de å skape sin egen nisje. Dette dannet fundamentet for de snurrige tekstene fra en hverdag vi alle har, men som vi ikke alltid er like flink til å se med egne øyne. Et lekent omslag skapte det perfekte førsteinntrykk, hvilket endte opp som ett av undertegnedes favorittalbum i 2001.

Dermed er det kanskje ikke overraskende at forventningene var til å ta på når Nerves kom i hus. Har de klart å holde på sine kvaliteter på det vanskelige andrealbumet? Svaret er riktignok ikke et så stormende ”JA!” som en kanskje hadde håpet på. I stedet er Nerves mer av det samme, men i en forbedret utgave.

First Floor Power har siden sist tydelig blitt mer kjent med sitt eget uttrykk og våger leke seg mer med arrangementer. Det hele virker mer modent og stilrent enn ved forrige møte. Men dette innebærer også at det overraskelsesmomentet bandet hadde i bagasjen ved forrige møte er blitt betraktelig svekket her.

Likevel har bandet levert en sterk plate som burde finne seg godt til rette i platesamlinger som allerede har stiftet bekjentskap med navn som Stereolab og bob hund. Låtene sitter som støpt i øret allere etter få gjennomhøringer, og bandets fremste våpen, stemmeleken, ser ut til å ha utviklet seg siden sist. Harmoniene er klokkerent barnlige, og vekslene mellom mannlig og kvinnelig frontstemme passer perfekt inn i lydbildenes utforminger. Hør bare på førstesporet Blanket Sky, der Karl Jonas Winqvist hvisker seg ut av låta i det jentene overtar.

Omslaget er denne gangen også gjort i en herlig naiv stil. Skisser fra en uvirkelig tegneserie blandes med sangtekster formet som utdrag fra litteraturen. Dette bidrar til å holde bandet i sin egen lille verden – fjernt fra alle andre. Likevel er det pop så umiddelbar at den fortjener en plass på toppen av hitlistene. Med andre ord: Et sterkt album!