Escondida – Skrur tiden tilbake

Jolie Hollands Escondida får deg til å føle deg hensatt mange år tilbake i tid. En hengekøye, et glass limonade, en god bok, frøken Holland på spilleren og varmt vær. Kanskje også bade litt. Kan det bli bedre? Neppe.

Denne plata passer nok bra i regnvær også, for den saks skyld. Julie Holland er såpass sjarmerende at hun kunne fått synge for undertegnede når som helst. Sangene hun har puttet sammen på Escondida kan karakteriseres som en blanding av femtitalls jazz og eldgammel deltablues. Det er utført med stilsikker presisjon, og er akkurat passe oppdatert.

På Old Fashin Morphine akkompagneres hun av et New Orleans jazz-aktig blåseensemble som minner om det på Radioheads Life In A Glass House. Så går det videre til den pianodrevne Amen, og så til Mad Tom Of Bedlam som er bygd opp rundt et rent tromme- og perkusjonsspor. Derfra hopper hun til en gitarbasert, sløy bluessak som heter Poor Girl. Gjennom alle disse krumspringene viser Holland at hun er en svært allsidig dame.

Det faller naturlig å tenke på Ella Fitzgerald eller Lisa Ekdahl. Men andre ganger er det naturlig å tenke på O Brother Where Art Thou-soundtracket, kanskje særlig ved den morsomme Goodbye California. På sistnevnte legger hun seg til en meget bred californisk (?) aksent, noe som fungerer utmerket. Men på Escondida er også nyere impulser; Damn Shame blander piano og myk el-gitar og er kanskje platas høydepunkt.

Kanskje er hun litt vel allsidig? Det er mange forskjellige arrangementer og stilarter her, men det gjør egentlig ingenting. Dette er ikke en konseptplate, men heller en samling med gode sanger som er virkelig forfriskende å lytte til.

Jolie Holland er helt klart en godt skolert dame som har siktet inn sin stil ett hundre prosent, selv om mange har gjort slike sanger før.

Likevel er det flott å la nostalgien råde litt; la fantasien ta en med til en mørk, røykfylt (det var i gamle dager det!) bule der et støvete, perfekt innspilt komp tryller frem perler sammen med kvinnen bak mikrofonen. Herlig!