Under My Skin – Avrils musikalske kostymer

Ved første gjennomspilling kan det virke som om kanadiske Avril Lavigne har blitt voksen og har begynt å utforske nye musikalske horisonter. Men virkeligheten er en ganske annen. Under My Skin er mer enn noe annet et testamente på hennes totale mangel på artistisk og musikalsk integritet.

Mange vil sikkert fnyse av en slik påstand, men i den nye plata ligger det mange hunder begravet. Og for å finne dem må vi gå tilbake til begynnelsen.

Da Avril Lavigne oversvømte platemarkedet med debuten Let Go for et par år siden, ble vi alle servert historien om den unge punkeren som ble plukket opp av en talentspeider og tok verden med storm. Det viser seg imidlertid at dette er en sannhet med vesentlige modifikasjoner. Ja; Avril ble oppdaget av en talentspeider, men ikke som punkartist. Det som startet hele greia var nemlig at hun vant en konkurranse om å opptre sammen med countrypoplegenden Shania Twain. Etter konserten ble hun plukket opp av en talentspeider og det varte ikke lenge før hun signerte en kontrakt med et større selskap for å spille inn countryplater på lik linje med Twain.

Men etter et par måneders arbeid i musikkstudioer rundt omkring i New York, viste det seg at hun ikke hadde det som trengtes. Etter mye om og men ble Lavigne sendt til Los Angeles og superprodusentene i The Matrix med ordre om å finne en stil som ”passet henne bedre”. Ett år senere dukket den nye Avril Lavigne opp: Sint, punkete og med et tøft image milevis fra der hun startet. Og selv om Let Go ble promotert som hennes musikk var det liten tvil om at det var The Matrix, og ikke Avril selv som sto bak suksessen. Det var derfor mange som lurte på hva som ville skje når Avril ga ut en plate uten The Matrix i ryggen. Og her foreligger altså svaret.

I motsetning til den første plata, legger ingen skjul på at musikken på Under My Skin er skrevet av andre enn Lavigne selv. Mens tekstene er Lavignes, er de fleste av melodiene ført i pennen av den kanadiske singer/songwriteren Chantal Kreviazuk. Og det er her ting går galt. Det som virker som et mer voksent uttrykk er i virkeligheten lite annet enn en blåkopi av Kreviazuks stiluttrykk. Alt fra sangstil og harmonier til piano og arrangementer er så gjennomført identiske at de fleste av sangene skrevet av Kreviazuk like gjerne kunne vært å finne på et av hennes egne album. Hvorvidt dette er Lavignes egen feil forblir et åpent spørsmål.

Det kan nemlig virke som at Kreviazuk har begått den samme tabben som mange har gjort før henne: Det å være en populær artist betyr ikke nødvendigvis å ha det som trengs for å skrive sanger for andre artister. For dersom vedkommende kun kan skrive en type sanger, vil den artisten det skrives for ende opp med å høres ut som komponisten selv. Dette blir ytterligere forverret av at sangene Kreviazuk har skrevet er produsert av hennes mann Raine Maida (som for øvrig er vokalist i bandet Our Lady Peace).

I tillegg har Lavigne også fått hjelp av gitarist Evan Taubenfeld, glamrocker Butch Walker, tidligere Evanescence-gitarist Ben Moody og ovennevnte Maida. Og som med sangene skrevet at Kreviazuk har hun adoptert stilen til den som har skrevet sangen til en slik grad at det er nær sagt umulig å finne hennes egne musikalske identitet begravet i kaoset.

Under My Skin blir dermed som en soloopptreden med mange kostymeskifter og uten en rød tråd. I samarbeidet med Kreviazuk har hun laget en plate som ikke appellerer til hennes egne fans, og som er så forvirrende musikalsk at det blir vanskelig å plassere henne sjangermessig. Det eneste som er igjen av den ”gamle” Avril er Taubenfelds tre sanger Take Me Away, Don’t Tell Me og Freak Out, hvorav bare de to siste burde ha blitt gitt ut.

Dersom Together, He Wasn’t, Forgotten, Who Knows og Slipped Away faller i smak, er det utvilsomt mer å hente ved å investere i et par plater av låtskriver Chantal Kreviazuk selv. Og selv om Maidas Fall To Pieces i og for seg er en fengende poplåt, vil den neppe bli mer enn en god siste klinedans på klassefesten.

At Avril Lavigne er en dyktig entertainer er ikke til å stikke under en stol. Men den totale mangelen på en egen musikalsk identitet er så overveldende at det er vanskelig å ta henne seriøst. Da hun ble introdusert til verden, var det som et motsvar til konstruerte artister som Britney Spears og Christina Aguilera. Men med utgivelser som Under My Skin faller hun rett inn i samme kategori. Pen å se på, men uten noe å melde.