Volume 3: The Subliminal Verses – Et herlig brutalt comeback

Da undertegnede fortalte en bekjent (med en elsk for W.A.S.P., Alice Cooper og Iron Maiden) at jeg skulle anmelde den nye Slipknot-plata, kom det klar melding tilbake om at de er et «forbaska tredjerangs nu-metalband!». Og det er ikke umulig at det er den gjengse oppfatning av amerikanerne her til lands. Det er både blodig urettferdig og fryktelig feil.

For da de ni skummelt maskerte mennene umiddelbart i 1999 etablerte seg som ledende innen metalsjangeren med sitt andre album Slipknot, tok de på mange måter denne delen av musikken et steg videre. Rasende sinte, med manisk voldsomme låter og en anelse melodiøsitet, var det ikke akkurat noe som lignet «lekemetal» á la Limp Bizkit over Slipknot den gang da.

I stedet kunne vi spore postmetal-type Korn, men med enda mer rent sinne i riffene. Med sitt spesielle image, og mildt sagt energiske og brutale sceneshow, ble de også raskt som livefavoritter å regne. Spesielt hjemme i USA. Da tredjeplata Iowa kom, solgte den forsåvidt meget godt, men fikk langt mer blandet kritikk enn forgjengeren.

Det virket tydelig at bandmedlemmene var leie av hverandre og berømmelsen som fulgte med suksessen. Derfor var det vel ingen som stusset over at de forskjellige medlemmene plukket opp diverse sideprosjekt, der spesielt Joey Jordison fikk en del suksess med bandet Murderdolls (som spilte på Quartfestivalen i fjor).

Etter hvert virket det også som Slipknot var historie. Noe som ble tydeliggjort da vokalist Corey Taylor skrev på bandets hjemmeside at de ikke hadde snakket sammen på månedsvis, og at de heller ville droppe bandet enn å bli «de neste Gwar». Men nå er altså Slipknot tilbake, og det med produsentgeniet Rick Rubin (Beastie Boys, Johnny Cash, Red Hot Chili Peppers, Danzig, System Of A Down) bak spakene. Sånt blir det ikke overraskende gull av.

Volume 3: The Subliminal Verses har kort og godt blitt ei kanonskive. Så det er sagt med en gang. Og det som understreker fremgangen hos Slipknot og som gjør denne til deres beste utgivelse til nå er at amerikanerne har fått en helt annen fokus gjennom det hele enn det de har hatt tidligere. Tidligere har de selvsagt servert topplåter som Wait & Bleed, Surfacing og Spit It Out. Men dette er det første albumet der leverer et flertall sanger med den samme klarheten og kvaliteten.

Helt fra The Blister Exists bankes inn i ørene på lytteren til det hele avsluttes tre kvarter senere med Danger – Keep Away, så er det latterlig opplagt at Slipknot har «finni seg sjæl» igjen. Og enda litt til! Det er en dedikasjon til musikken her som ikke har vært å spore i samme grad tidligere.

Denne gangen får man stifte bekjentskap med langt flere låter med en kledelig melodiøsitet i seg. Som eksempelvis de rolige sporene Vermilion og Vermilion, Pt. 2, samt fantastisk fengende Before I Forget. Og det fungerer veldig godt.

Men Slipknot er som alltid best når de åpner alle energislusene og lar all sin frustrasjon og aggresjon kanaliseres gjennom gitarampene sine. Og kanskje spesielt via Joey Jordisons manisk aggressive trommespilling. Det står med ett klart hvem Lars Ulrich hadde som forbilde da han dekonstruerte trommestilen sin med St. Anger i fjor. Jordison må nok ha hatt et lite flir om munnen da han hørte dette. Men når vi hører ham slå livskiten ut av instrumentet sitt her, som for eksempel i Duality, så er det ikke noe tvil om at han har noe å bevise også. Her stoppes det og startes det til stadighet, alltid med full kontroll og med en rytmefølelse som sitter rett i margen.

Volume 3: The Subliminal Verses har alt man vil høre av ei metalplate anno 2004, og er sannsynligvis noe av det beste som er gitt ut innen sjangeren de siste årene. Slipknot tar her kommandoen og viser alle hva som egentlig er «ny» metal, System Of A Down inkludert. Sintere enn sintest, intelligent, en Corey Taylor i sitt vokale ess, intrikat, modent, den feteste lyden du kan tenke deg (takk, Rick Rubin!) og med noen av de flotteste harde låtene du vil høre.

Et par av låtene blir kanskje hakket for langdryge, og det er det som holder skiva bort fra toppkarakteren. Og det verste er at Slipknot nok har enda mer på lager. Se dette bandet live på Quartfestivalen i sommer. Du vil ikke angre på det.