Sonic Nurse – Helter tilbake i storform

Noen band er udiskutabelt interessante i musikkhistorien; ved gjentatte møter klarer de å forundre og imponere sine lyttere. Sonic Youth har siden de ble dannet i New York i 1981 gitt ut plater som ikke bare har definert bandets sound, men som også har bidratt direkte til rockens utvikling.

I motsetning til sine samtidige som holdt seg til popformatet startet de ut i gråsonen mellom performancekunst og hardcore og satte nye grenser for hva rock kunne være. Etter som årene har gått har de polert sitt uttrykk uten å svike visjonen sin; dette toppet seg mot slutten av åttitalet med albumene EVOL, Sister og Daydream Nation. Senere har de kommet med rockperler som A Thousand Leaves og Murray Street.

Sonic Nurse følger opp denne rekken av utgivelser og det som begynte som ideen til et soloalbum fra Thurston Moore har endt opp som et fullverdig og deilig album fra et av rockens beste band.

Sonic Nurse høres umiddelbart ut som en naturlig fortsettelse av det de satte i gang på den flotte forgjengeren Murray Street. Den sære frirocken de ranglet rundt med på begynnelsen av åttitallet er skapt om til en effektiv og fri stormaskin som kan hamle opp med det meste. Lee Ranaldo er en strålende gitarist som heldigvis enda ikke har støtt på grenser for hva han kan gjøre med en gitar og på Paper Cut Exit viser han frem en god fusjon mellom harmonier og helvete. Hans gitarkollega og keitete rockikon Thurston Moore skaper kongelig cool av de merkeligste tekstlinjer og lager musikk som både virker jordnær og episk av utenomjordiske proporsjoner. Steve Shelley låter mer oppstemt enn han har gjort noensinne og slår frem et drivende fundament for resten av bandets popvegger og gitarlinjer.

De klarer likevel ikke å skape det samme sjokket og ringvirkningene som de gjorde på slutten av åttitallet med Daydream Nation. Dette kan også være en konsekvens av at deres eksperimenter nå lettere tas ut av deres popmusikk og rendyrkes på de mindre utgivelsene hvor klangbilder har mer å si enn vers og refreng.

I en samtid der musikkindustrien får stadig større kontroll på hva slags musikk som skal være tilgjengelig for mannen i gata, er det stadig viktigere at det finnes band som Sonic Youth. Over to tiår etter de fant sammen er de fremdeles sultne, elektriske og nysgjerrige. Ja, måtte de leve i hundre år til.